Økopolitisk Sosialisme

og

Vømmølmusikken

 

 

En særoppgave i politisk idéhistorie av

Anbjørn Viem 1995/96.

 

© A. Viem 1996

INNHOLD

KILDER *

FORORD *

GRUNNTREKK I DEN NORSKE ØKOPOLITISKE SOSIALISMEN. *

GRUNNTREKK I VØMMØLMUSIKKEN *

ØKOPOLITISK-SOSIALISTISKE TREKK I VØMMØLVISENE *

    HØVLERIVISA (Vømmøl Spellmannslag, Vømmøl’n, 1974) *

    NEI DÆVEN HAN TA! (Vømmøl Spellmannslag, Vømmøl’n 1974) *

    PORCELENSSTRAND (Vømmøl Spellmannslag, Vømmøl’n 1974) *

    FJØSVISA (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975) *

    SLAKTAR'N (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975) *

    ARNE ARMOEN OG PERSONALSJEFEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975) *

    VØMMØLFABRIKKEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975) *

    ARBEIDSLAGET HASS J. JOHANSEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975) *

    HAN VANDRE I RING (Arbeidslaget hass K. V., Grovarbeid 1976) *

    KRANSEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømmølåret, 1984) *

    VØMMØLDALENS SISTE VÅR (Vømmøl Spellemannslag, Vømmølåret 1984) *

ETTERORD *

* Vedlegg: Samtlige tekster som er kommentert i oppgaven.

 

KILDER

Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon.
Ottar Brox
PAX forlag, 1972.

Økopolitikk og Populisme
Borgan, Bryn, Kvaløy, Rattsø, Kværner, Aarsæther, Aaseth.
PAX forlag, 1979.

Den Økopolitiske Sosialismen
Hartvig Sætra
PAX forlag, 1973.

Grønn Sosialisme for Utkantproletarer
Bjørn Unneberg
Cultura forlag, 1971.

Politisk Idéhistorie
Erik Sølvberg
Aschehoug, 1990.

Diverse avisartikler
Guttorm Hansen, Lars Roar Langslet, Hartvig Sætra, Knut Ulstein Kloster og Audgun Oltedal.

Vømmølmusikken (visebok)
Hans Rotmo
Blåmann Musikkforlag, 1996.

Vømmøl Skuggsjå
Hans Rotmo
Forlaget Oktober, 1974.

 

FORORD

Selv om jeg er født 3 år etter at den første Vømmøl-plata kom ut, har jeg vokst opp med Vømmøl og Vømmølmusikken. Jeg lo meg skakk av Johan Møkkerbakken, og syntes synd på stakkars Martin Svingen som satt og så på fraflyttinga fra Vømmøldalen. Senere, når jeg ble eldre, begynte jeg også å oppdage at tekstene hadde et politisk innhold som fenget meg. Jeg var ikke så mye opptatt av Marx, Lenin og Mao, men de grønne verdiene ble jeg opptatt av. Jeg har selv meget sterke røtter i utkant-Norge, og må si at jeg kan kjenne igjen både min egen, mine foreldres og besteforeldres livssituasjon i Vømmølstoffet. Det at tekstene og budskapet var pakket inn i fengende rytmer, ispedd en god dose folkemusikk og humor, gjorde Vømmølmusikken fullkommen. Jeg var hekta. Jeg samlet på alt Vømmølstoff. Bøker, plater og noter ble raskt skaffet til veie.

Helt siden det jeg husker, har jeg prøvd å forestille meg hvor Vømmøldalen egentlig ligger. Det at den lå i Trøndelag var helt klart. Jeg prøvde å sammenligne aktuelle bygdesamfunn med Vømmølsamfunnet. Det jeg oppdaget var at Vømmøldalen lå overalt. Jeg fant likhetstrekk med Vømmøldal-Porcelensstrand - modellen over hele Norge. Kanskje var hele Vømmøluniverset bare et sammensurium og en samfunnsskildring av hele Norge i etterkrigstida. Og det jeg kom fram til tilslutt, var at Vømmøldalen egentlig ligger inne i folks hoder. Vømmøldalen kan ikke spores på et bestemt kart. Du må bruke ditt eget kart, din egen fantasi, for å se for deg alle de rare personene, gatene i Porcelensstrand og den vakre elva Vømmøla. Vømmøldalen finnes inne i hodene på de som vet hvilke konsekvenser store inngrep i naturen, og et vekstindustrisamfunn, har å si for Norge og verden ellers.

Jeg skulle egentlig skrive om populismen, men fant ut at dette ville bli et alt for omfattende emne. Derfor begrenset jeg meg til en liten retning innenfor populismen, den Økopolitiske Sosialismen.

 

GRUNNTREKK I DEN NORSKE ØKOPOLITISKE SOSIALISMEN.

Populisme er etter min mening et alt for vidt begrep. Man kan kalle både enkelte fascistiske og marxistiske bevegelser for populistiske, og da blir det litt vanskelig å definere begrepet. Derfor konsentrerer jeg meg om den rød-grønne delen av norsk populisme, den såkalte "Økopolitiske Sosialismen".

Dette var et begrep som først ble lansert av Hartvig Sætra i 1972-73. Tidligere hadde denne bevegelsen blitt klassifisert under betegnelsen populistisk. Når man skal definere den økopolitiske sosialismen er dette svært viktige nøkkelord:

  • Sosialdemokratiet - sektor
  • Marxist-leninismen - klasse
  • Den økopolitiske sosialismen - lokalsamfunn

Den økopolitiske sosialismen er svært verdikonservativ. Den aksepterer til en hver tid de verdier folk holder høyt i samfunnet. Den tar sikte på å gjøre vilkårene best mulig for flest mulig lokalsamfunn. Den er svært opptatt av at lokalsamfunnene skal bestå. Hvis folk flytter inn til byene faller det naturlige livsgrunnlaget bort. Med byveksten kommer vi inn i en ond sirkel; vi får en rask industrialisering, som igjen fører med seg en teknologisering. Dette fører til at folk mister arbeidet eller blir fremmedgjort. Den økende industrien fører også til ressurssløsing og forurensning. Teknologiseringen fører til at vi får et ekspertstyre. Teknologien blir så vanskelig at kun de med høy utdanning kan utføre arbeidet. Den vanlige mann får ingen innsikt i arbeids- eller samfunnsforholdene.

Alle faktorene ovenfor er med på redusere folks innflytelse i samfunnsutviklinga/hverdagen. Disse faktorene fører til at vi får en sterk sentralmakt (i byer, hovedstaden) på bekostning av utkantene/lokalsamfunnene. Den teknokratiske politikken har summen av bransjens produksjon som mål, og her blir folk midler (arbeidskraft), og lokalsamfunns undergang nødvendige følger av (eller forutsetninger for) bransjens vedtak.

Det legges svært stor vekt på anti-kapitalisme i den økopolitiske sosialismen. Direktører i storindustrien, banksjefer og særlig deres bransjesammenslutninger er de økopolitiske sosialistenes sikre motstandere. Men de er også skeptiske til toppfolkene i arbeiderbevegelsen. Det hevdes at disse står i ledtog med den sosialdemokratiske styringseliten (Høyre, AP), og at de arbeider lite for å bedre den enkelte arbeiders kår.

Et av de viktigste grunntrekkene innen den økopolitiske sosialismen, er nettopp hensynet til miljø og ressurser. Disse tankene gjorde seg ikke gjeldende før først på 70-tallet. Da begynte man å oppdage hvilke følger den enorme økonomiske veksten kunne få på naturen. Man så at økonomisk vekst alltid gikk foran hensynet til natur og miljø. Dette gav seg utslag i flere miljøvernaksjoner, som for eksempel "Vern Alta-Kautokeino" og "Mardøla-aksjonen". De første miljøvernerne skal ha mye av æren for at Norge i senere tid har blitt et foregangsland innen miljø- og ressursbevaring.

Den populistiske bevegelsen i Norge på begynnelsen av 70-tallet, har sitt utspring fra professor ved Universitetet i Tromsø, Ottar Brox, sin bok "Hva skjer med Nord-Norge", som ble utgitt i 1966. Her tok han for seg de problemene den raske velstanden førte med seg. Han beskrev sentraliseringen og raseringen av bygdene. Med utgangspunkt i denne boken og kampen mot norsk medlemsskap i EEC, fikk den populistiske bevegelsen en stor oppblomstring i Norge. Dette skjedde særlig i de radikale studentmiljøene. Bevegelsen favna både reinbarka Marxister og Senterpartifolk. Særlig var det utflytta bygdeungdom som tok til seg denne retningen innenfor norsk politikk. I Bergen ble det danna ei populistisk arbeidsgruppe (PAG) som gav ut flere bøker om temaet tidlig på 70-tallet. Rovdrift på naturen, nedbygging av lokalsamfunn, sentralisering og stordrift av den norske industrien gjorde økopolitikken og populismen viktigere enn noen gang. De viktigste bøkene som ble utgitt i populismens blomstringstid (1968-1974) var:

  • Økopolitikk og populisme - Borgan, Bryn, Kvaløy, Kværner, Rattsø, Aarsæther og Aaseth.
  • Hva Skjer i Nord-Norge - Ottar Brox.
  • Politikk-bidrag til en populistisk argumentasjon - Ottar Brox.
  • Den Økopolitiske Sosialismen - Hartvig Sætra.
  • Grønn Sosialisme For Utkantproletarer - Bjørn Unneberg.
  • Økopolitikk eller EF - Samarbeidsgruppene for natur og miljøvern.

 

GRUNNTREKK I VØMMØLMUSIKKEN

Vømmøl Spellmannslag ble dannet i Oktober 1973. Alle medlemmene var studenter på Universitetet i Oslo, og deltakere i de nye radikale grupperingene som vokste fram tidlig på 70-tallet. Norge gjennomgikk fra 1945 til 1970 et økonomisk mirakel på lik linje med mange andre vestlige land. Den voksne generasjonen bare gledet seg over utviklinga, men de som vokste opp i det så skyggesidene. Det gjorde Vømmøl Spellmannslag, og med ei radikal og sterk studentbevegelse rundt seg, torde de å kritisere samfunnet.

Man kan si at det ble et sjokk for mange, da de første Vømmøllåtene tona ut av radioen i 1974. Folk var vante med engelske og amerikanske hit-låter på listene. Det var noe radikalt nytt med Vømmøl; de sang på norsk. Alle de engelskspråklige bandene sang om kjærlighet, forelskelse og annet viss-vass, mens Vømmøl sang sanger som handla om arbeiderkamp, undertrykking og streik. Dette var et brått væromslag i norsk musikkliv. Vømmøl kasta seg over folk i godstolen og minte om at vårt velferdssamfunn også hadde sine skyggesider. Til alles undring ble Vømmøl råpopulære på å synge om Vømmøl og porcelen, arbeid og kapital, bønder og byråkrater, klassekamp og naturvern.

Musikken var også svært fengende, med en helt spesiell blanding mellom folkemusikk og rock. Dette var noe som appellerte til folk flest. Når tekstene også var ispedd en god dose folkelig humor, er det ikke rart at dette ble en salgssuksess. Den første plata, "Vømmøln", solgte i 140.000 eksemplarer, og slo alle tidligere salgsrekorder.

En annen ting som er så genialt med Vømmøl, er denne motsetningen mellom Vømmøldalen og Porcelensstrand, eller bare ordene "vømmøl"-"porcelen". Her har vi det gamle, solide Vømmølstoffet, som på en måte er typisk for bygdene. Vømmølsklær var arbeidsklær/hverdagsklær, mens porcelen er symbolet på jåleri, rikdom, sluhet, og symboliserer også hvor skjørt porcelenssamfunnet er. Vi får en motsetning mellom by og land.

Da Vømmølmusikken kom ut på 70-tallet, var den en samfunnsskildring uten like. Mange av Vømmølvisene skildrer hvordan den økonomiske veksten og ny-industrialiseringa raserte de fleste bygdesamfunnene i Norge. En kunne kjenne seg igjen i Vømmøldal-Porcelensstrand- modellen enten en bodde i Finnmark eller i Vest- Agder. Alle fylkene i Norge opplevde det samme. Staten satset på industri og ikke på jordbruk. Industrien ble lagt til sentraene, ikke til utkantene. Dette førte til at folk som ikke lenger fikk arbeid i hjembygda, måtte flytte inn til kommunesenteret/til byen/sørover. Dette ble kalt sentralisering, og det er et av de sentrale ordene i Vømmølmusikken.

Vømmøl Spellmannslag ble oppløst i 1975, men Hans Rotmo startet raskt opp et nytt band som bygde videre på Vømmølstoffet. Han kalte det for "Arbeidslaget hass Konrad Vømmølbakken". I motsetning til Vømmøl, som pekte på at ting gikk til helvete, ville Arbeidslaget prøve å finne løsningene på problemene. De ville peke på ting som spirte og grodde, og som gikk framover. Det er ingen tvil om at både Vømmøl Spellmannslag og Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var sterkt inspirert av Marx, Lenin og Mao, som de fleste studenter på den tiden. Men jeg synes å finne flere økopolitisk-sosialistiske trekk i musikken deres, enn kommunistiske. Men de er klart sosialister, det er det ikke tvil om.

Sammen med utgivelsen av Arbeidslagets første plate, Grovarbeid, fulgte det med et teksthefte. Her var det skrevet en innledning av Evald Mekaelsen som var sveiser og fagforeningsleder ved Nylon Industries i Porcelensstrand. Evald, som sjøl var utflytta vømmøldøl, beskrev her hva Arbeidslaget ville fortelle folk, og ved å gjengi dette innlegget, synes jeg at de økopolitisk-sosialistiske trekkene ved Vømmøl/Arbeidslaget kommer godt fram:

"Arbeidslaget hass Konrad Vømmølbakken tar opp igjen den tråden som Vømmøl Spellmannslag slapp. Ein rød tråd, solid knytta til folkelig norsk musikk-tradisjon og virkelighet.

Vømmøl spellmannslag dødd sammen med Vømmøldalen. Itjnå har vokstervilkår i utkant-Norge, ikke ein gång eit spellemannslag. Det karran i Vømmøl villa vis var at Vømmøldalen held på å dør, og at bygdefolk aleine ikke klare å stagge den utviklingen.

Kem e det så som kan hjølp dem?

Bank og finansfolk? Nei, for dæm profittere på raseringa av bygda og at vømmøldølingan invistere i nye boliga, handle på supermarked, får bildillia og bli konsummenneska. Det samme gjeld heile forretningsstanden. Lega og tannlega og heile sosialsektoren har nok med å ta seg av de mest akutte og prekære tilfellan, så dæm har itj tid te å gjør sæ opp nå'n meining.

Men dem som gjennon tidene har fløtta ut av Vømmøldalen og tatt seg jobb i industrien og på anlegg og i oljeindustrien, dem har gjort seg opp ei meining! For dæm føle på kroppen ka "framskritt" vil sei i klassestaten Norge. Og dæm e itj så reint få tesammen. Og det e dæm som kan bli viktige støttespillera åt vømmøldølingan og andre bygdafolk. Og det er berre arbeiderklassen som kan pek framover og bli ledende i arbeidet for eit sosialistisk samfunn. Og i kvart arbeidslag - arbeiderklassen består av små arbeidslag - så blir tankan klårar for kvar dag som går.

Arbeidslaget hass Konrad Vømmølbakken er eit tå arbeidslaga. Her vil 5 mann slå eit slag for framtida med musikken sin. Ein musikk som i forhold te Vømmøl ikke e nå tebakeskritt, snarar eit skritt på skrå framover, med folkelige harmonia og flerstemt sang."

Da Vømmøls tredje plate, Vømmølåret, kom ut i 1984, klarte pressen å finne ut at det var en indre splittelse i Vømmøl Spellmannslag; noen ville stemme på Arbeiderpartiet. Å i det hele tatt tenke en slik tanke i 1974, ville vært helt absurd. Det er ikke det at man skal lage en stor sak av dette, men det er jo allment kjent at folk blir mer konservative med åra. Det er kanskje på grunn av denne indre splittelsen at det er få tekster med politisk innhold i "Vømmølåret"-plata.

Jeg skal nå trekke fram en del typisk økopolitisk-sosialistiske trekk i Vømmølmusikken. Det er svært mange tekster med slike trekk, og jeg har derfor måttet kutte ut noen.

 

ØKOPOLITISK-SOSIALISTISKE TREKK I VØMMØLVISENE

HØVLERIVISA (Vømmøl Spellmannslag, Vømmøl’n, 1974)

Her har vi motsetningen mellom arbeiderne som "sæll sin egen arbeidskraft", og den grådige sagbrukseier Gyldentand. Her har vi også konflikten mellom kapitalistene og arbeiderne. Arbeiderne vil ha mere lønn p.g.a. at prisene stiger, men Gyldentand vil ikke gi fra seg pengene sine. Derfor vil nå arbeiderne danne fagforening og eventuelt gå til streik. Her ser vi klart sosialistiske trekk, og en sterk anti-kapitalisme.

Sagbrukene fikk en veldig tøff periode mot slutten av 60-årene. De store treforedlingsbedriftene klarte ikke å omstille seg til å selge varer i utlandet, og mange fabrikker ble derfor utkonkurrert og nedlagt. Dette fikk også konsekvenser for sagbrukene. Ordrelistene ble stadig kortere, og også mange sagbruk ble lagt ned.

NEI DÆVEN HAN TA! (Vømmøl Spellmannslag, Vømmøl’n 1974)

Nei dæven han ta var egentlig et avisinnlegg som bassist Birger Skruddsvingen skrev i avisa Vømlingen før folkeavstemningen om EF i 1972. Dette er et kroneksempel når man skal finne politiske trekk i Vømmølvisene. Her spør man seg om hvilken politikk det egentlig blir ført her i landet. Folket blir dirigert inn til byen, og sentraliseringa blir ført med en alt for rask progresjon. Fabrikkene vokser med rekordfart, mens bolignøden for arbeiderne er stor. Samtidig fører industrien til en stor forurensing, både lokalt og globalt. Når det samtidig er planer om å bygge både vei og fabrikk på hovedpersonens tomt, kan han virkelig si Nei dæven han ta!

Samtidig viser denne teksten en form for reaksjonære trekk. De synger om hvor bra det var i gamle dager. Da kunne man protestere - nå er det diktatur. Dette er et typisk reaksjonært trekk. Man ønsker seg tilbake til gamle dager.

PORCELENSSTRAND (Vømmøl Spellmannslag, Vømmøl’n 1974)

Teksten i Porcelensstrand forklarer den økonomiske utviklinga vi hadde i Norge på 60-tallet, og hvilke følger den fikk ifølge Vømmøl. I 1959 søkte Porcelen kommunestyre om å få tildelt litt industri. Staten svarte med å sende en haug av eksperter, økonomer og ingeniører for å utrede forholdene. Disse ekspertene planla utbyggingen på en så måte at staten stakk av med de fleste inntektene. De multinasjonale selskapene Nylon Industries og a/s Plastcomfort etablerte seg, og ble raskt distriktets største arbeidsplasser. De lokket til seg arbeidere fra jordbruket ved å lokke med høye lønninger og gunstig arbeidstid.

I dette nye økonomiske eventyret var slagordet vekst, og den var ikke bare positiv. Porcelensstrendene måtte jobbe både dag og natt for å dekke de skyhøye husleiene. Porcelensstrand druknet i asfalt og eksos, og de oppdaget ikke hvor galt det hadde blitt før det var for seint.

FJØSVISA (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975)

Her får vi høre fortellingen om en bonde som klager over hvor fælt han har det. Alt er galt; det blir bare verre og verre, staten syger seg feit og dryg, regjeringen lyger, og han er også fly forbanna på bøndenes egne samvirkeorganisasjoner. Derfor drømmer han om en arbeidsplass i industrien, med høg lønn og gode arbeidsforhold.

SLAKTAR'N (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975)

Mopedslakter Edvart Jakobsen var en kjent herremann i Vømmøldalen. Hans mobile slakteri, som bestod av 1stk. Corvette Moped og 1stk. sylskarp slakterkniv, dro rundt på alle gårdene og slakta både sjøldaua og levende husdyr. Hver bygd hadde en egen slakter, og på denne måten visste de hva de fikk. De viste at dyra ble slaktet på en human og god måte. Dyra behøvde ikke å gjennomgå pinslene med lange transporter inn til ett eller annet fellesslakteri. Men på 60-70-tallet skulle jo alt bli så rasjonelt. Det skulle lages fellesslakteri i Porcelensstrand. Dermed måtte krøttera bli frakta flere mil med lastebil før de kunne bli slaktet. På denne måten var det en liten slakterkapitalelite som stakk av med alle pengene, mens bygdeslakterne og husdyra var de store taperne.

ARNE ARMOEN OG PERSONALSJEFEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975)

Bonde Arne Armoen makter ikke å drive gården lenger, derfor drar han ned til personalsjefen på bedriften a/s Plastcomfort for å la seg intervjue vedrørende en ledig stilling. I refrenget får vi oss en saftig dose med fremmedord som forklarer hvorfor herr Armoen måtte gi opp gården; strukturrasjonalisering, kapitalinvestering, indoktrinering, sentralisering og inflasjon. Alle disse begrepene er fysj-ord i den økopolitiske sosialismen.

VØMMØLFABRIKKEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975)

Teksten i Vømmølfabrikken er historien om skjebnen til vømmøldølingenes egen ullvarefabrikk. Vømmølfabrikken lå plassert på flata under Hammarfossen, og var i sin stormaktstid en arbeidsplass for ca. 50 kvinner fra Vømmøldalen. Her lagde man vømmølsklær av aller beste kvalitet. Problemene oppstod da Nylon Industries ble startet på Porcelensstrand. Der lagde man nye og moderne klær i nylonstoff. Nylon Industries så at de fikk sterk konkurranse fra Vømmølfabrikken, og da skjedde det som ofte skjer når store multikonsern føler sin posisjon truet; de kjøper opp den truende bedriften. Dette skjedde under løgn, bedrag og fine ord om samarbeid og god gevinst for eieren, Vømmøl Sauavlslag.

Det som skjedde var at hele produksjonen ble flyttet ned til Porcelensstrand, og etterhvert ble hele vømmølproduksjonen lagt ned. Framtiden lå nemlig i nylon og polyester, og råvarer fikk man kjøpt på billigsalg i u-land. Dette førte også til at vømmøldølingene fikk problemer med å selge ulla si. Sauedrift var tross alt den største næringa i bygda. På denne måten ble enda flere gårdsbruk lagt ned. Denne teksten beskriver kapitalismen på sitt verste, og tilfellet er at dette faktisk skjedde, og det skjer fortsatt med mange bedrifter i dag.

ARBEIDSLAGET HASS J. JOHANSEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømlingen 1975)

I Vømmøldalen fantes det to rivaliserende arbeidslag. Det var Iversa-laget, og Arbeidslaget hass Johannes Johansen. Denne teksten skildrer historien til Johansen-laget. Dette arbeidslaget bestod av typiske arbeidere/småfolk. I denne visa ser vi hvordan småfolket blir utnytta av eliten. Hvem er det som må gjenreise landet? Hvem er det som må være kanonføde i kriger? Jo, det er småfolk/arbeidere.

Samtidig viser denne visa en sterk skepsis til toppfolka i arbeiderbevegelsen (LO) og arbeidernes "eget" parti, Det Norske Arbeiderparti. De står fram som representanter for arbeiderne, men de høster all æren for det arbeiderne har gjort.

HAN VANDRE I RING (Arbeidslaget hass K. V., Grovarbeid 1976)

Denne sangen er min favorittsang blant alle Hans Rotmos viser. Den skildrer en situasjon mange ungdommer befant seg i på 60-70-tallet. Alt for mange måtte bryte opp fra hjembygda si for å få seg jobb eller gå årelange skoler. Men det som skjedde var at de likevel ble oppsagt etter noen år. Og verst var det med de som reiste ut og skulle gjøre karriere; enda så lang utdannelse de hadde, så var det ikke plass til dem på toppen likevel. På denne måten ble etterkrigsbarna en "flyttende" generasjon. Det var vanskelig å få grobunn på en bestemt plass. En måtte ut å oppsøke arbeidsplassene, de kom ikke hjem til deg. På denne måten ble familier vandrende i ring. De fikk et identitetsproblem.

Det jeg tror denne teksten vil fortelle oss, er at det må være mye bedre å arbeide for å rette på forholdene i sitt eget nærmiljø, sammen med sine egne, isteden for å dra ut i verden og prøve å ta lykka med på ferden.

KRANSEN (Vømmøl Spellmannslag, Vømmølåret, 1984)

Her vil Vømmøl Spellmannslag dele ut en krans til de tapte verdier i Vømmøldalen. Samme hvor mye de kjempet i 1974/75, så kunne de ikke hindre at Stranda Sag og Høvleri ble nedlagt, Skvettør badestrand ble ødelagt av kjemiske utslipp fra Porcelensstrands industri, og Vømmølsauen, selve symbolet på livet i Vømmøldalen, ble slaktet. Vømmøldalen hadde dødd. Dørene er spikret igjen, kratt og buskas har tatt over på de gamle åkrene. Til og med tiuren har sluttet å spille i kalde marsnetter, som følge av at all skogen er uthogd. Dette er en slags salme i Vømmøldalens egen begravelse.

Her ser vi følgene av den politikken Arbeiderpartiet førte i Norge i hele etterkrigstiden, og de er ikke positive. Vi ser også hvilke følger kapitalismen fører med seg. Kapitalismen fører med seg kun elendighet på lang sikt.

VØMMØLDALENS SISTE VÅR (Vømmøl Spellemannslag, Vømmølåret 1984)

I Vømmøldalens Siste Vår beskrives den endelige ødeleggelsen av Vømmøldalen. Den virkelig store utbyggingen av vannkraftverk i Norge skjedde på 60-70-tallet. Da ble det regnet over hvor utbyggingslønnsomme de fleste fossefallene/elvene i Norge var. De som var lønnsomme ble utbygd. Økopolitikken hadde ennå ikke fått gjennomslag i norsk politikk. Økopolitiske tanker ble først satt virkelig på kartet da demonstranter ville stoppe utbyggingen av Mardalsfossen i 1970. Siden har de økopolitiske ideene fått mer å si, men i bunn og grunn så er fortsatt jaget etter profitt mye viktigere enn tanken på miljøvern. Dette kom til syne under Alta-aksjonen i oktober 1981. Her hindret miljøvernerne nok en gang utbyggingen, og dette satte igang den største politiaksjonen i Norge i fredstid.

Gang på gang har vi sett att fosser har blitt lagt i rør, bygdesamfunn lagt under vann og neddemming av uerstattelig villmark har blitt gjennomført. Denne sangen tar til motmæle mot vannkraftspolitikken. Naturen skal ikke røres. Vømmølblomma skal bestå.

 

ETTERORD

Om Vømmøldalen ble vernet eller lagt under vann er ukjent. Det må det bli opp til den enkelte å finne ut. En ting er i alle fall sikkert, og det er at ideene til Vømmøl Spellmannslag har overlevd i en tidsperiode på 20 år. De er like aktuelle i dag som de var den gangen de ble lansert for første gang i 1974. Vømmølstoffet kritiserer vekstindustrisamfunnet samtidig som det bærer i seg minner om andre verdier. Verdier som har overvintra hos småbønder og ulærde utkantmennesker helt siden middelalderen. Dette er viktige verdier som industrihat og naturglede, og det er slike verdier som skal til om man skal redde verden fra en økologisk katastrofe.

Som medlem av bandet Vømlingan, er det en merkelig ting jeg har merket meg. I vømmølmusikken var det politiske budskapet svært ofte pakket inn i en humoristisk språkdrakt. Derfor virker det som om mange ikke klarer å skille mellom skjemt og alvor når det gjelder vømmølvisene. For disse må både Vømlingan og gamle Vømmøl Spellmannslag oppfattes som et klovneband. Men Vømmøl var jo et særs politisk band som tok til orde mot høyrebølge, EEC, kulturimperialisme, regjeringas sentraliseringspolitikk og andre forurensninger som florerte i det norske samfunnet. Problemstillingene fra den tiden er som sagt like aktuelle idag. Den politiske brodden i visene er der fortsatt. Derfor virker det rart når folk fra Unge Høyre synger med på Vømmøl-visene. Dette blir etter min mening like dumt som om RV's Erling Folkvord skulle kjøpt musikken til nynazist-bandet Rinnan-Band.

I og med at de fleste politiske partiene etterhvert tok opp i seg mange av de ideene "populistene" lanserte, fikk denne bevegelsen mindre å si. Den smuldret etterhvert bort. I dag har Senterpartiet fortsatt rollen som forkjemper mot rasering av landbruk og bygdesamfunn, mens Venstre og Sosialistisk Venstreparti har tatt på seg rollen som miljøforkjempere. I dag har til og med Høyre og Fremskrittspartiet med begreper som miljøvern og ressursforvaltning med i sine politiske programmer.

Men i det siste, særlig etter folkeavstemningen om medlemsskap i EU i 1994, har de populistiske- og de økopolitisk-sosialistiske verdiene blitt ført fram i lyset igjen. Før folkeavstemningen måtte den rød-grønne alliansefløyen nok en gang ta til motmæle mot norsk medlemsskap i EU. Folk fra flere partier ble nok en gang samlet, og måtte samarbeide i Nei Til EU. Begreper som vekst, miljøvern og industri ble trukket fram i lyset. Bøndene fryktet en videre sentralisering av landsbygda, fiskerne var redd for kvotene sine, naturvernerne var redd for miljøet, mens storkapitalen øynet en sjanse til å grave til seg enda mer penger.

Siden, i 1995/96 fikk vi de omfattende rasjonaliseringstiltakene som ble gjort innenfor NSB, Postverket og Meierisamvirket. Flere titalls postkontor, jernbanestasjoner og meieri ble lagt ned. Utkantene mistet de fleste av de statlige servicetilbudene sine, og dette medvirker til et stadig større skille mellom by og land. I 1996 fikk vi også innstillinga til Rattsø-utvalget. Deres konklusjon var at utkantene fikk alt for store statlige overføringer i forhold til byene. De la fram et detaljert forslag til en omfordeling av de statlige overføringene. Dette førte til ramaskrik i utkantene, og jubel i byene. Lederen av utvalget, Jørn Rattsø som er forsker ved Norsk Institutt for By- og Regionforskning, gikk ut og forsvarte utvalgets innstilling sterkt. Det som er litt interessant, er at Jørn Rattsø i sine yngre dager var en kjent mann i økopolitiske og populistiske kretser på venstresiden i norsk politikk i 70 åra. Dette viser nok en gang at folk blir mere konservativ med åra, og lett kan skifte mening i saken.

Uansett om man tilhører ytterste venstre eller høyre fløy, så må man innrømme at den økopolitiske sosialismen og de populistiske strømningene som var i Norge på 60-70-tallet, har ført positive ting med seg. De satte søkelys på miljøet, og miljøvern, og trakk fram negative sider med den sterke vekstindustrialiseringa vi hadde i Norge. Disse politiske strømningene la også grunnlaget for senere miljøvernorganisasjoner som Natur og Ungdom og Naturvernforbundet. Fordi om man kan finne svært lite stoff om populismen og økofilosofisk sosialisme i norske lærebøker i dag, så er dette tanker som har levd videre, og som fortsatt lever i det norske folk. For de fleste vet fortsatt hvor de har røttene sine fra. Selv om mye bra er blitt skapt i bymiljøene, er det på bygdene grunnlaget for den kulturen vi har i dag, har blitt lagt. Derfor må man fortsette å kjempe for å bevare sterke, levekraftige bygdesamfunn, for uten dem faller hele det naturlige kulturgrunnlaget sammen, og det norske folk vil oppleve det største moralske forfall noen sinne.

© Anbjørn Viem 1996