Fullriggeren Christian Radich



Innholdsfortegnelse:

Historie og bakgrunn
Skuta blir til vrak
Windjammer-filmen
Nye representasjonsoppgaver
Orkan
Operasjon Sail i Oslo
I langfart
Opprustning
Adresser til elever skoleåret 93/94

Bakgrunn og historie

Den 17. juni 1937 la "Christian Radich" ut på sin jomfrutur. Tre år tidligere hadde Oslo Skoleskib bestemt seg for å utarbeide planer for et nytt skoleskip på omlag 700 bruttotonn med plass til 100 elever.

Trebriggen "Statsraad Erichsen" var blitt 79 år og trengte avløsning. I 35 år hadde den fungert som skoleskip i Oslo. Nå ønsket Oslo Skolskib en ny og større fullrigget stålskute, og de tok utgangspunkt i skoleskipene "Danmark" og "Sørlandet".

Institusjonen disponerte byggefonds på noe over en million kroner til prosjektet. De eldste midlene var avsatt før århundreskiftet. Blant disse var de frigitte midler etter rittmester og grosserer Christian Radich. Han testamenterte 90.000 kroner til nytt skolskip allerede i 1884 under den betingelse at skuta skulle bære hans navn. Ansvaret med å konstruere skipet ble overlatt kommandørkaptein Christian Blom. Han var direktør ved marinens Hovedverft i Horten. Ettersom tegningsarbeidene skred fram ble det klart at den nye fullriggeren ikke ville bli noen kopi av hverken "Sørlandet" eller "Danmark".

Konstruktør Blom stod temmelig fritt i utformingen og kom til å skape sin egen skute. På et tidlig tidspunkt ble det klart at Oslos nye fullrigger ville bli et vakkert fartøy. Hele 11 norske versteder leverte anbud på nybygget.

Framnæs Mekaniske Verksted i Sandefjord leverte billigste overslag. Kontraheringen skjedde 8. januar 1936. Selv om det var gått 25 år siden verftet bygde sin forrige seilskute fantes det fortsatt fagfolk som hadde kunnskap på seilskutebyggingens område.

I august 1936 ble kjølen strukket til et nynygg som skulle få en historie langt mer spennende enn noen dengang ante.

Fra starten av ble dette verftets kjæledegge. Skuta ble Framnæs byggnummer 115, 1937, og ble utført i klinket stål på en 9 3/4" stangkjøl. Skroget fikk blokkoeffisient på 0.49, dobbelt bunn med ballasttanker for vannballast, 5 vanntette skott, 20 tonns tank i forskarpen og 6 tonn i akterskarpen. Bakken ble 33 fot lang med tredekk over ståldekk og det samme akter for den 52 fot lange poopen. Hoveddekket var av tre på stålbjelker. Det nye skoleskipet fikk stål undermaster og stenger av tre, det samme for rærne, stål i underrær med topprærne i tre.

Stormasten var 128 fot høy. Hun ble rigget som en tremastet fullrigger og fikk kjennetegn LJLM. Kjenningsmål var 676 bruttoregistertonn, lengde 192,1 fot, bredde 32 fot, dybde 16 fot med styrlast på vel 1 fot.

Skuta ble utstyrt med 27 seil, hvorav 156 råseil og 12 stagseil med total seilareal på 1350 m². Håndtering av rigg og seil var opplagt for manuell betjening ved hjelp av taljer, blokker og 8,5 km tauverk i forskjellige dimensjoner.

Hjelpemaskineri var plassert akter og var en firesylindret, firetakts enkeltvirkende dieselmotor på 220 BHK bygd av Deutsche Werke AG, Kiel, samme år. Skuta fikk kullbakser og donkeykjele på 140 punds trykk, og hun ble utstyrt med trådløs telegraf, selv om det den gang bare var påkrevd for større skip.

I dag er maskineriet en 12 sylindret, 4 takts Caterpillar dieselmotor på 850 HK, og den gir skuta en fart på 12 knop med maskin alene. Kullbaksen og donkeykjelen er fjernet, og nye tekniske hjelpemidler er kommet til i tråd med utviklingen. Rær og stenger er i dag av stål og skipets kjenningsmål oppgis nå til 58,55 x 9,75 x 4,87 meter.

Skuta løp av stabelen 5. februar 1937 og fikk navnet "Christian Radich" etter tidligere omtalte rittmester og grosserer. En rekke prominente gjester fra inn- og utland var innbudt til prøveturen 17. juni. Pressens kommentar var enstemmig: "Vakrere skuta har neppe pløyet sjøen".

50 år senere kan man fortsatt være enig i at direktør Christian Blom konstruerte en særdeles velproposjonert skute. Framnæs Mek. Verksted utførte byggeoppdraget på en fremragende måte.

Skutas første tokt gikk til Fredrikshald, Kirkwall og Leith. Første fulle sesong året etter med 99 elever ombord ble et presentasjonstokt til Østersjøen med besøk i Stockholm, Helsingfors og Karlskrona. I 1939 fikk turen for første gang til New York og Verdensutstillingen. Toktet vakte betydelig oppsikt og fikk forbausende bred pressedekning. Avstanden til de hvite seils dager var blitt såpass stor at gamle minner og romantiske drømmer fulgte skuta på dens ferd til Amerika.

Kapteinen valgte den nordlige rute på den første overfart. Den 14. mai paserte "Christian Radich" N. Ronaldsday og Sule Skerry. Hun seilte næremer 40 nautiske mil i de beste vaktene på Nord-Atlanteren. 14. juni tok skuta los ved Ambrose fyrskip utenfor New York. En måned tok overfarten. Det var ganske normalt i seilskutenes dager.

"Christian Radich" seilte for første gang inn på New York havn 20. juni etter at presse og filmfolk var kommet om bord ved karantenestasjonen. Alle seil var satt. En øredøvende fløyting lot sin kjemperøst høre. Skuta mottok hilsener fra alle kanter, og høylydt beundring fra folk som reiste over Atlanterhavet om bord i de gedigne og luksuriøse damperne. "Christian Radich" ble til og med fotografert fra luften i følge skipsdagboken. Skuta fikk en framtredende plass nede på Battery. Kronprins Olav og Kronprinsesse Martha var om bord og kastet glans over oppholdet.

Under tilbaketuren til Norge satte skuta ny vaktrekord på 41 nautiske mil på 4 timer. "Christian Radich" ankom Frognerkilen i Oslo selve skjebnedagen 5. september og ble nedrigget for opplag.

Skuta blir vrak

"Christian Radich" var mindre enn tre år gammel da 2. verdenskirg brøt ut, og skuta fikk andre oppgaver enn å utdanne førstereisgutter. Marinen overtok skipet, hun ble tatt til Horten og nyttet til losjiskip.

Kort etter invasjonen 9. april 1940 tok tyskerne fartøyet. Skipet ble utsatt for særdeles røff behandling. I 1944 ble "Christian Radich" tatt til Tyskland for å brukes til skoleskip for marinen. Hun ble dokket i Flensburg i januar 1945 og stod i dokk under et bombeangrep på verftet. Flytedokker var naturlig nok topp prioriterte mål under flyangrep. Senket man dokker, lammet man reparasjonssiden og stoppet etterhvert transporttjensten til sjøs. Dokka "Christian Radich" stod i ble truffet og havarerte, og "Christian Radich" med den. Skuta veltet av blokkene da dokka la seg over, og hun fikk store skader i skuteside og dekk etter sammenstøtet. Fullriggeren sank til slutt med bramstengene og de øvre rær stikkende opp av vannet.

Oslo Skolekib tok i august 1945 et initiativ for å få "Christian Radich" tilbake til Norge, Rent formelt var marinen ansvarlig for skipet, og det ble reist krav om at Marinen slepte hjem skipet, satte det i full stand igjen og betalte leie slik opprinnelig avtalt. Marinen benyttet seg imidlerrtid av muligheten til å utbetale kaskoverdien med renter, minus takstverdien av skipet. Oslo skolekip aksepterte oppgjørsformen. Kaskoverdien var 900000, vrakets takst 120000.

I mellomtiden var skipet slept til Norge og dokksatt på Nyland i desember 1945 for nærmere inspeksjon. Eventuell reparasjon ville foregå på Framnæs, men i Sandefjord lå lange rekker av skip og ventet på tørn. Verftene opererte med årelange lister, materialmangel var et problem. "Christian Radich" ble slept til Framnæs og lagt i opplag mens man vurderte skutas videre skjebne.

Vrakets framtid var usikker. Det ble utarbeidet overslag over hvilke alternativer man hadde - rent økonomiske vurderinger ble lagt til grunn. Ville det være mest lønnsomt å velge opphugging, ombygging til lastebåt, nedrigging til lekter eller restaurering til skoleskip? Skjebnens ironi ville det faktisk slik at restaurering ble det billigste alternativ. Både nedrigging og opphugging ville bli dyre saker, og vraket egnet seg ekstra dårlig til ombygging på grunn av den spesielle konstruksjon og oppbygging av skroget.

Prisskissen Framnæs antydet, kaskoutbetalingen og vrakets verdi, førte til at rederiet besluttet å restaurere. Det var forøvrig i tidens ånd å gjenreise og reparere etter krigens ødeleggelser. Likeledes er det verd å huske at skuta var ny da 2. verdenskrig brøt ut. Utgangspunketet var følgelig det beste.

Først sommeren 1947 var "Christian Radich" reparert og klar til innsats. Første tokt etter krigen gikk til Lisboa, Funchal, Ponta Delgada og Aberdeen. Et filmteam fulgte med. Resultatet ble en spillefilm produsert og redigert av Toralf Sandø. Denne norske skoleskipsfilmen "Vi seiler" gikk i 1948 og 1949 rundt om på kinoene i Norge.

Windjammerfilmen.

Fra desember 1956 ble "Christian Radich" befraktet for en 6 måneders periode for et utdannings- og filmtokt til Amerika med 41 elever, skuepillere og en 19 manns filmstab i tillegg til den faste besetning ombord.

En hel generasjon mennesker i det nordamerikanske og vesteuropeiske kulturområde så Windjammerfilmen og minnes den fortsatt. Den ble produsert i et nytt kinosystem under navnet Cinemiracle hvor hele tre synkrone kameraer filmet på en gang. Dette monster av et system for innspilling og avspilling med buet kjempelerret over store deler av kinosalen og hele 7 Hi-Fi kanaler rundt i kinolokalet for lydopplevelse var like avansert som det var unikt. I tillegg var det selvfølgelig uhyre dyrt og komplisert. Cinemiracle ble et for kostbart system, og regnes i dag som en blindgate innen filmutviklingen.

Filmtoktet gikk fra snø, kulde og førjulsstemmning i Oslo til Madeira hvor en sledetur på brostein ned trange bratte gater ga kinogjengeren den første lille forsmak hva som skulle komme. Senere gikk dt slag i slag med jevn stigning i programmet. Sjøguttenes eksotiske møte med Vest-India, calypso og limbodansende skjønnheter med minimal påkledning, spennende besøki oljehavnen på Curacao hvor man må gjennom byen før man kommer på reden. Deretter fortsatte toktet til New York. Møtet med verdensbyen ble en orgie i lys og bilder.

Windjammer var i sannhet en kontrastens film. Opptak av lysluggede norske sjøgutter omgitt av søte amerikanerinner var populært. Selv Griegs pianokonsert på brygga med Arthur Fielder og Boston Pops Orchestra og skoleskipsgutten Sven Erik Libæk som solist var med, til billedakkompagnement av fjellene og tåkeheimen langt der over gamlelandet.

Den kanskje mest virkningsfulle sekvens i filmen var likevel der hvor "Christian Radich" kommer settende i hard vind og for fulle seil med vannmassende veltende om baugen rett ut av lerretet og inn i kinosalen. Om man var 8 eller 80 husket man den scenen. Filmen gikk på verdensberømte Chinese Theatre i Hollywood i lengre tid. Det samme gjentok seg i de fleste større byer verden over.

I skoleskipenes historie har ingen episode eller enkeltstående tokt bidratt til i samme grad å henlede en hel verdens oppmerksomhet mot skoleskipene generelt og "Christian Radich". Fremdeles peker landkrabber ut "Christian Radich" som "skipet fra filmen" blant skoleskip fra hele verden under OP SEIL mønstringer.

Nye representasjonsoppgaver

Nitten hundre og syttifem ble et gjennombruddsår for skipet. Handelsdepartementet inviterte til et møte for å belyse "Christian Radich"s framtid. Det var da en allmen oppfatning at skipet skulle holdes seilende og utgiftene dekkes av myndighetene under forutsetning av at elever kunne gis teknisk utdannelse om bord. Det ble også erkjent at skipet hadde betydelig representasjonsverdi både som symbol for sjøfartsnasjonen og for å ivareta forretningsmessige interesser overfor utlandet.

Siden har "Christian Radich" blitt brukt som seilende norsk ambassadør i forbindelse med jubileer og bestemte arrangementer samt eksprtfremmende tiltak ved siden av den gamle målsettingen å utdanne førstereisgutter. Samarbeidspartnere har vært Norges Eksportråd og Utenriksdepartementet.

I 1975 begynte "Christian Radich" en ny type tokt med klarere definert målsetting enn tidligere. Målet var Amerika og emigrantjubileet. 150 år hadde gått siden den første norske emigrantskute la ut fra Stavanger med utvandrere. På dagen 150 år etter avgikk "Christian Radich" fra Stavanger. Kongen, jubileumsbyen og gamlelandet ønsket god seilas.

Norske sjømenn har alltid utgjort et spesielt bindeledd mellom hjemlandet og den nye verden for de som dro ut. I gamle dager var sjømannen ved siden av brevet den eneste kontakt folk på Amerikakysten hadde med sitt tidligere fedreland. Det varmet alltid en immigrant å se et norsk flagg på havna fra tid til annen å høre språket de snakket som barn.

I alle år har utvandrere søkt ny kontakt med sjøfolkene. For elevene på "Christian Radich" ga det seg et utslag i at de fikk en rekke invitasjoner over alt hvor de kom.

Året etter foregikk feiringen av USAs 200 års jubileum. Toktet til USA i 1976 var et samarbeid mellom Norges Informasjonstjeneste i New York, Norges Eksportråd, Op Sail, STA og 200-års jubileumskomiteen. Elevinntaket skjedde 1. april, og første fase var kappseilasen over Atlanteren fra Plymouth til Newport via Tenerife og Bermuda. Seilasen karakteriseres av lite vind og avbrutte løp. "Christian Radich" kunne til slutt hente en annenpremie.

Den 4. juli på 200-årsdagen for nasjonens uavhengighetserklæring, møttes en armada av skip på New York havn. Skipene fikk hver og en sin behørige presentasjon og med dem landet de kom fra. Det skal ikke nektes for at nettopp "Christian Radich" eller "The Windjammer" kanskje fascinerte aller mest, også fordi den som vanlig ble seilt av gutter i 16-års alderen. Mange av de andre skutene var såkalte kadettskip og har vesentlig eldre elever om bord.

Etter feiringen gikk "Christian Radich" på et 5 ukers presentasjonstokt til De Store Sjøer. Skuta anløp et utall byer og var i Duluth helt oppe på Lake Superior eller Øvresjøen, 183 meter over havet.

Ferskvannsseilasen ble nok en gang et uforglemmelig og spennede parade av opplevelser. Flere tusen mennesker møtte opp på kaia i Chicago midt på natta for å vinke farvel. "Dette nekter de å tro hjemme i Norge", var elevenes kommentar.

Orkan

Det ble høst før "Christian Radich" startet hjemferden. Natten til den 23. september møtte skipet dårlig vær på 48N, 16W, omlag 400 nautiske mil av Lands End og vest for Biscaya. Vinden økte etterhvert på fra vest til full orkan med godt over 60 knop relativ vind. Vindkastene fikk tak i de beslåtte seilene på for- og stormasta. Seilene slo seg ut av surringene ett etter ett. Det var umulig å entre på grunn av tauverk, wire og blokker som pisket mot riggen, mast og rær. Gnistene sprutet når jern traff jern. Mastene svaiet som kjepper når orkankastene presset på, i lengden ville riggen ikke kunne tåle en slik påkjenning. Etter hvert blåste imidlertid seilene ut og belastningene avtok. De altfor solide kunstfiberseilene av dacron tok nesten knekken på "Christian Radich".

I gamle dager var hampseilene en slags sikkerhetsventil. I storm blåste seilene raskt ut om vinden fikk tak i dem. Derved lettet presset på riggen.

"Christian Radich" mistet 8 seil. Det gikk hardt ut over for- og stormasten. Fortoppen hadde knekk, riggen fikk store vibrasjons- og strekkskader og måtte skiftes.

Skuta og besetningen red stormen av. Samtlige stod i beredskap. I den verste fasen var alle mann om bord samlet akterut, på forskipet kunne ingen oppholde seg uten fare. Man fryktet og ventet det verste. Mens nødmelding om orkan og skadene på riggen ble sendt til Norge og oppslag om at "Christian Radich" var i havsnød gikk ut til pressen, gikk flere skip til unnsetning. Skuta drev i mellomtiden hjelpeløst i nord-østlig retning i grov sjø med mye overvann. Skroget var tett tross påkjenningene, men vann hadde trengt seg inn ovenfra og gjort det utrivelig i enkelte rom.

Forholdene stabiliserte seg først ut på dagen. En fransk fregatt kom til unnsetning og ble liggende i nærheten, andre farøy kom også til. Dagen etter kunne noen stagseil settes, skuta kom på kurs igjen og kunne styres mot kanalen. De assisterende skip ble permittert og kunne dra hver til sitt. "Christian Radich" hadde ridd av uværet. Orkanen ble en høydramatisk slutt på et eventyrlig tokt.

På hjemturen fra New York til Trondheim året før slapp skuta lettere fra uværet. hun ble innhentet av hurricanen "Faye" den 29. september på 44N, 30W. Orkanens midtpunkt ble antatt å passere bare 60 nautiske mil nord for skuta. Dekksdagboken viste vindstyrke på 65 knop på vindmåleren og veldig opprørt hav. De beslåtte seilene holdt deg i ro, og skuta red stormen av. Dengang var også hovedmotoren defekt. "Christian Radich" ble møtt av slepebåten "Sea Challenge" og slept fra to døgn vest av Lizard Head på sydspissen av England til Trondheim.

Opsail i Oslo

Søkningen til kursene de to neste år var upåklagelig. Høstkurset 1977 hadde 3 ganger flere søkere enn det var plass til ombord. Nord-Norge var som vanlig prosentvis best representert. Toktene gikk i hjemlige farvann med besøk i Leningrad som den mest spesielle opplevelsen.

1978 var regattaår med start i Gøteborg og innkomst ved Færder for parade inn Oslofjorden og treff i Oslo etter seilasen. Nok en gang ble vinden borte og seilasen avbrutt da skutene ikke klarte å runde Fair Isle innen den oppsatte maskimaltid. "Christian Radich" sto som vert for skutene, og paraden Oslo ble en opplevelse til tross for uvanlig surt sommmervær med regn og tåke denne ene dagen.

Kursene det året viste klart at sjøaspiranter ikke velger seilskute bare av spennede og romantiske grunner. På høstkurset 1978 var halvparten av elevene mønstret ut mindre enn to uker etter kursets slutt.

I langfart

Året 1979/1980 prøvde rederiet Østlandet Skoleskib et helt nytt opplegg. I samarbeid med Norges Eksportråd og SAS seilte "Christian Radich" fra Norge i august med et kull nye elever om bord, i alt 88. Disse fikk utdannelse under overfarten og i Det Karibiske Hav, samt Vestkysten av USA. På denne 5 måneders seilasen besøkte skuta London, Tenerife, Bridgetown på Barbados, La Guaira i Venezuela, gjennom Panama-kanalen, Acapulco, lengre opphold i Los Angeles/San Pedro og San Francisco.

Siste stopp for dette elevkull ble San Diego. Elevene fikk sine eksamenspapirer, ble avmønstret og fløyet hjem med SAS fra Los Angeles.

"Christian Radich" gikk så i kortere vinteropplag ved den gamle marinebasen i San Diego. I januar 1980 ankom 88 nye sjøaspiranter fra Norge. Disse elevene seilte skuta tilbake igjennom Panama-kanalen, besøkte byer og havner i den mexikanske gulf, gikk opp Østkysten etter først å ha foretatt strandhogg på De vestindiske øyer.

Denne del av toktet omfattet anløp av Acapulco, videre Cartagnea, Port Antonio, Houston og Galveston, New Orleans, Miami, Norfolk, Washington D.C., og endelig New York City.

Siste stopp på Amerikakysten var New Bedford og gamle Boston, hovedstaden i den engelske kolonien lenge før USA ble gunnlagt. Byen feiret 350 års jubileum 4 år etter at nasjonen feiret 200 års jubileum. Den 29. mai var det "Tall Ship Parade" og "Christian Radich" var på plass. Hvanebyen Boston har i alle år vært en av kontinentets viktigste innfallsporter. Seilskutene og havnen dannet hele grunnlaget for byens oppblomstring.

Naturlig nok ble skipsfarten satt i sentrum under feiringen. Jubileet fikk et tilbakeskuende preg under mottoet "The Tall Ships Are Back". Med byens gamle fregatt USS "Constitution" fra 1797 i spissen kom seilskutene tilbake til byen i en storslått seilskuteparade. Tilstrømmingen i de dagene skutene lå i havn var enorm. At så mange av de gamle nasjonene valgte å sende sine gjenværende seilskuter den lange veien som gjester til jublieet må ha varmet og gjort amerikanerne ekstra stolte.

Opprustning

Elevene mønstret av og skuta ble sendt på verksted. Nå skulle hun få nye master, ny rigg og i det hele tatt få sin første gjennomgripende opprustning siden 1947. Fra høsten 1980 lå hun igjen på Framnæs hvor arbeidene avdekket omfattende rustskader. Reparasjonene ble derfor langt større enn planlagt og budsjettet sprakk ettertrykkelig. Hele 1981 og 1982 gikk med før regningen var betalt. Skipet var gjennomgått og fornyet både i skroget og innvendig. Alle undermaster, klyverbom og stående rigg ble skiftet. Banjeren ble utstyrt med faste køyer. Forskipet og lugarene fikk vente.

I 1983 kunne skuta igjen starte opplæring av sjøaspiranter og for første gang var det jenter ombord.

Året etter representerte "Christian Radich" Norge ved jubileumsfeiringen i Quebec City for den franske sjøfarer Jacques Cartiers oppdagelse av denne del av det nord-amerikanske kontinentet i 1534. Turen gikk til Quebec via Tenerife og Bermuda. Utenriksdepartementet ga denne gangen de nødvendige ekstrabevilgninger. Vel tilbake i Norge forsatte reparasjoene slik at det i 1985 bare ble tid til en høstseilas i Østersjøen med besøk i Sverige, Åland, Finland og Polen.

Siste oversjøiske tokt gikk til 100-års jublieet for Frihetsgudinnen på New York havn den 4. juli 1986.

"Christian Radich" var hedersgjest og var i ledegruppen i de storstilte seilskutemønstringene under selve paraden. De to ukene skuta var i New York ble en sammenhengende rekke av begivenheter for offiserer, mannskap og elever.

Hjemturen gikk via Halifax og Larvik til Oslo og Horten for nye reparasjoner. Opprustningen av "Christian Radich" har pågått jevnt og trutt i hele de siste tiåret slik at skuta nå er i topp stand.

Imidlertid vil det alltid være store løpende vedlikeholdsoppgaver på en seilskute som "Christian Radich". Veritas og Skipskontrollen følger skuta med argusøyne - og sørger for - sammen med en påpasselig besetning og ivrige elever at sikkerheten alltid er i høysetet. Og at skuta kan representere land og flagg på en verdig måte.