Kjøpmann Alfred Jarvoll fra Onøy i Lurøy - et stykke innenfor Træna - kom i midten av august 1943 med i det illegale arbeidet der på hjemtraktene sine. Han kom i forbindelse med John Kristoffersen, som sammen med en kammerat hadde hoppet ut fra fly for å opprette en SIS - radiostasjon på Onøy. Jarvold ble leddet mellom telegrafistene og de personene som de ville ha opplysningene fra. Videre hadde kjøpmannen den første tiden i oppgave å skaffe telegrafistene proviant.
Som vanlig var for SIS - senderne, skulle også denne rapportere til
England om skipstrafikken på kysten. For at stasjonen skulle få
utført sitt arbeid på tilfredsstillende måte, fikk den hjelp
av en liten lokal organisasjon som ble dannet med akkurat det for
øye. I denne organisasjonen var lensmann Arnold Pleym og Alfred
Jarvoll med, pluss noen mann til. En skolestyrer hadde til oppgave å
reise rundt i distriktet og samle opplysninger om militære forhold. Han
hadde forbindelser både i Bodø og Mosjøen.
Dette illegale arbeidet fungerte finfint den første tiden.
I august - fremdeles 1943 - fikk lensmann Pleym besøk i huset sitt på Onøy. To personer steg på, og den ene kalte seg Martinussen. Kort før hadde Pleym fått brev fra en venn som varslet om at lensmannen ville få besøk av en trondheimsmann som dreiv med illegalt arbeid. Det var Martinussen vennen da varslet om, og Pleym tok vel imot ham - og hadde ikke den ringeste idé om at Martinussen var en av de verste innen Rinnanbanden.
Martinussen fortalte at han sto tilsluttet en stor etterretningsorganisasjon i Trondheim. Nå ønsket han hjelp til å smugle over Onøy fire engelske offiserer som skulle komme fra England.
Alfred Jarvold ble også satt i samband med Martinussen, og både han og Pleym fikk tiltro til ham, ikke minst fordi han hadde gode anbefalinger fra en pålitelig nordmann som Pleym kjente godt. Det var og tidligere kommet engelske fly til Onøy med radiotelegrafister, noe Jarvold og Pleym kjente til, og av den grunn virket Martinussens ord troverdige. På denne måten opprettet de forbindelse med Martinussen, som sa han ville komme tilbake om en tid.
Pleym og Jarvold fortalte denne gangen ingenting om at det var illegale organisasjoner på stedet, og at en radiostasjon sendte meldinger til England derfra.
I september samme høsten kom Martinussen tilbake. Da kalte han seg Berge, og hadde med seg en kar som het Berg. Berge og Berg snakket med Jarvold, men hadde ikke noe nytt å fortelle. Derimot spurte de etter mange ting. De ville gjerne vite om folk fra England lå i dekning på øyene rundt omkring, og om Jarvold kjente til illegale organisasjoner som folk fra England hadde opprettet. I det hele tatt var de interessert i trafikk mellom England og kysten. Jarvold gav ingen informasjon om dette til Berg og Berge, selv om de oppførte seg høflig og pent og troverdig nok. Men de fikk lov til å være med ned i kjelleren og lytte på Jarvolds illegale radio. Trondheimerne bodde denne gangen hos lensmann Pleym.
Jarvold gikk i veg og snakket med telegrafistene, og de trodde også det måtte være riktig nok at Berge og Berg tilhørte en illegal organisasjon i Trondheim.
Berge og Berg gjorde flere turer til Onøy vinteren 1943/44. De stod helst i kontakt med Pleym. Noen ordre hadde de med seg fra organisasjonen i Trondheim, men de varslede offiserene fra England viste seg ikke.
Når Alfred Jarvold den første tiden hadde i oppgave å skaffe telegrafistene proviant, hadde det sin bestemte grunn. De mistet all provianten under landingen, den gikk i sjøen og ble vekk.
Noe av det første telegrafistene gjorde, var å sende melding til England at de måtte ha forsyninger, enten med fly eller med shetlandsbåt.
I oktober 1943 kom kapteinløytnant Tamber med beskjed til Einar Kristiansen at han måtte melde seg i Scapa Flow. Kristiansen var da navigasjonsoffiser på en MTB, som i denne sammenheng vil si 3. kommanderende. Han skulle melde seg for en britisk offiser i Scapa. Der fikk Søgne-gutten høre at et fly hadde vert i Lurøy med slipp, som hadde gått i strandkanten på flo sjø og forsvunnet. Nå satt to agenter der uten proviant. Verken fly eller noen av de nye subchaserne på shetlandsbasen kunne gå, og derfor måtte de forsøke på gammelmåten, med skøyte. Så var spørsmålet om Kristiansen ville ta turen til traktene ved Træna. Han hadde gjort slike lange turer før.
Dette sa Kristiansen seg villig til, men han satte det vilkåret at da ville han gå med "Kvalsund", samme båt som han var til Tromsø-kanten med, og den lå nå i Peterhead. Den britiske offiseren lovte at skuta skulle gjøres klar.
Da Kristiansen snart etter ruslet ned til havna i Peterhead, lå
"Kvalsund" lastet og klar til å gå. Den stakk forholdsvis
dypt, særlig med tanke på at dette var oktober måned og en
dårlig årstid på det aktuelle havstykket.
- Hun stikker for dypt, tenkte Kristiansen, som var 26 år den
gangen.
"Kvalsund" var innom Shetland for siste provianteringog for å få de siste instrukser før den forlot Storbritannia. Skuta skulle på nordlig kurs ikke være nærmere norskekysten enn 120 kvartmil. På høyde med Trænstaven skulle de bøye styrbord og gå strake vegen inn. Trænstaven tar man ikke feil av, har mann førat sett den en gang. Den reiser seg over tre hundre meter til værs og er i godvær synlig langt til havs.
Radiosenderen sto i en kommode akter. Telegrafisten Anton Arild hadde fått en såkalt engangskode med. Den var skrevet på rispapir og skulle spises i fall farlige ting kom på. Han skulle skifte krystaller på forskjellige breddegrader. Arild var ombord på panserskipet "Eidsvold" da tyskerne skjøt det i senk natten til den 9. april 1940. Panserskipet fikk en fulltreffer i ammunisjonsmagasinet og ble revet i to. Anton Arild var en av de få overlevende. I april 1942 satte han og fem andre ut fra Lofotveggen med kurs for Island i den 42-fot store M/B "Brødrene". Halvvegs på turen kretset et tysk fly en stund over båten, men intet hente, og etter fem døgn nådde de fram. Siden ble Arild utdanntet som telegrafist i den britiske etterretningstjenesten. Denne turen med "Kvalsund" var første jobben etter at han var utdannet i faget. Seinere fikk han i oppdrag og sende meldinger fra norskekysten om "Tirpitz", men denne gangen skulle han følge med både fram og tilbake.
"Kvalsund" fikk tungt vær på turen nordover, det ble stamping og slingring døgn etter døgn. Selv dette garvede mannskapet fikk det stive og stirrende uttrykket i ansiktet som menn får når det blir lite av søvn og man stadig må passe på brottene som hvitner forut.
Langt nord var de noe utrygge på posisjonen. En gang Einar Kristiansen stod nede i kahytta, merket han at "Kvalsund" fikk en annen bevegelse i seg enn før. Han gikk opp til bestmannen, Myrseth, og sa han kjente seg sikker på at de nå gikk over Flaskebanken. Deretter gikk han ned igjen og ville slappe av en smule, men urolig var han. Dersom de nå ikke fikk landkjenning, måtte de ligge og vente et døgn.
Ole Myrseth kom ned og purret Kåre Lorgen om natten. Nå fikk han som hadde gode øyne , komme opp og fortelle hva han så fra styrehuset, uten at bestmannen opplyste om noe først. Lorgen stirret en stund gjennom frontruta, og sa han syntes han så tre topper der forut. Da hadde Myrseth straks landkjenning, det var uten tvil Trænstaven og et par topper noe lavere enn den. Noenlunde samtidig var Kristiansen på føttene igjen og så forover og fikk brått øye på Trænstaven, han og, ruvende beint opp. "Kvalsund" skulle inn til Lyngholmen og møte kontaktmannen der. De hadde fått oppgitt at han het Karlsen, og han skulle ligge klar med motorbåt. Men i dette været ventet ingen på "Kvalsund" å se noen motorbåt. De holdt et lite skipsråd og drøftet hvordan de best kunne gripe saken an. Det eneste fornuftige var at de fant et sted og losset lasta i land. Da fikk en av dem en gløtt av lanterner fra båt. Det så mer enn vanlig mystisk ut. De holdt skipsråd på nytt og overveide om de skulle våge seg ned til den båten som lå og rullet i stormbyene. Det kunne vel ikke være stort andre enn illegale kontaktmenn som var på sjø i slik ei natt. "Kvalsund" hadde som vanlig skyts i tønner på dekk. De bemannet skytsene og nærmet seg den andre båten.
Det var fisker Aksel Martinsen fra Søs-Nesøy son skulle møte shetlandsbåten i fjorden utenfor Nesøyan. Sjø og regn pisket mot styrehuset. Det var full sørvest storm med kvasse byer, og selv om han stusset på om han skulle våe seg utpå den natten. Sønnen hans var i maskinrommet og passet på der.
Avtalen var at båtene skulle møtes i Lyngværfjorden. Utpå den la Martinsen båten opp mot stormen. Han så ikke så mye, men kjente på hivingen at han var på møtestedet. Det var meningen å signalisere til shetlandsbåten med lommelykt, men signalene ville knapt nå utom rekka. Så fikk han heller tenne dekkslysene. Vanligvis torde han ikke det, men i sørvest storm holdt nok vaktbåtene seg inne.
En times tid over avtalt møtetid var ingen båt å se. Martinsen bestemte seg for å prøve å avansere et stykke ut i fjorden for å leite. Med dekkslysene på gav han mer regulator.
En stund etter hørte han svak motorbanking som dreiv med været inn Lyngværfjorden. Stempelslagene syntes gå østover. Martinsen gav full fart og fikk drevet sprutende over styrhuset i ett sett. Men han fikk ta sjansen, for han ville nødig miste den fremmede båten av syne. Så gjorde han akkurat det, den ble borte sørover bak en odde. Og snart døde maskindunkene bort. Martinsen fulgte etter, og i le av Lamøya fikk han se lys frami mørket. Det var kjenningssignalene fra shetlandsbåten. Skipperen der hadde og sett seg nødt til å tenne dekkslysene.
I rolig sjø kunne båtene ha gått inntil hverandre, men det
var utenkelig denne gangen.
Martinsen gikk nærmere den andre båten og forbi og inn mellom to
holmer. Den andre skipperen skjønte og vinket og fulgte på.
De glei inn mellom brenningene, den ene rett foran den andre, inn på en lun poll. Der ankret de og akterfortøyde.
- Kor stor fart gjør dåkke? spurte Martinsen.
- Sju knop, var svaret.
- Vi har fått oppgitt atten - tjue, svarte han.
- De' e' Karlsen som skal ha disse varene, sa Kristiansen.
- Ja, de' e' riktig de'.
Kristiansen la papirene i en konvolutt. Lasta dreide seg om et par tonn, og det var ikke bare proviant, men og radioutstyr og våpen. De to skipperne skiftet noen ord om krigssituasjonen nede i lugaren på "Kvalsund" før de gikk på dekk igjen.
På "shetlandsbåten" måtte de sove litt og hvile seg før de gikk ut igjen. I dette været kunne de snaut ha stukket til havs i alle fall. Kontaktmennene sa at de skulle holde vakt mens de langveisfarende tørnet inn.
Etter at lasta var losset, kom kontaktmannen ut med flere folk. De var ombord i "Kvalsund" og pratet med nordsjøfarerne, som på sin side fikk inntrykk av at alle måtte være engasjert i motstandsarbeidet der på Træna - traktene. Kristiansen la merke til en gutt på bare tretten - fjorten år blant dem óg. Noe, holdt visst på og rakne, sa kontaktmannen. Kunne shetlandsbåten ta med denne gutten til England? Da måtte Kristiansen svare nei, enda det skar ham i hjertet. Han hadde sine ordre, og noe kunne gå galt på turen.
Etter et par døgn bedret været seg. Da kom folk roende, og sa at nå måtte kutteren dra med en gang. Den tyske vaktbåten var i farvannet. På "Kvalsund" fyrte de opp maskinen og lot fortøyningene gå. Da hadde vaktbåten stoppet nede i et sund fem hundre meter ifra. Det var flo sjø, og derfor kunne Kristiansen styre rett forover og ikke ta den leia de skulle ha tatt: den gikk framom gestapobåten.
"Kvalsund" vant seg usett vestover, og klokken tolv neste dag var de hundre kvartmil til havs. Da sendte de melding over senderen.
Tyskerne hadde fly som gikk ut fra Ørlandet og bortover til Jan Mayen og Island og tok værobservasjoner. De gikk til faste tider, og på "Kvalsund" hadde de merket av på draftet både ruter og tider.
På returen hadde de igjen ruskevær. En mørk drivende himmel gjorde at de ikke kunne ta en observasjon. Likevel var de lettet, for fly kunne vanskelig se dem.
Bare noen dager etter han hadde tatt imot lasta, ble Aksel Martinsen arrestert. Det skjedde 9. november. Den dagen kom både tyske marinefolk og folk fra sikkerhetspolitiet hjem til ham. De bandt hendene hans bak på ryggen, og en av sipo-mennene sparket ham blå nedover føttene. Så gikk de ombord i båten hans og undersøkte der. De ødela bl.a. en hel bolk med snøre for ham, og de undersøkte grundig i huset om det var noe å finne. En nabo ble også arrestert, og de ble begge ført til Sandnessjøen. Martinsen måtte sitte inne resten av okkupasjonen, mens naboen slapp ut igjen etter et par måneder. For Martinsen gikk veien videre til Falstad, i en fangetransport som telte 35 personer. Seinere ble han sendt til Vollan, og han ble også overlevert til Rinnanbanden. Rinnan ville ha Martinsen til å vedgå at han hadde fraktet våpen, og slapp noen av sine underordnede løs på ham. De begynte å slå fangen i fem-seks tiden en ettermiddag og holdt det gående til middag neste dag. En stor vakthund pusset de også på ham. Etter en pause forsatte de torturen og den varte ialt 28 timer. En tysker kom da og førte fangen tilbake til Vollan. Den 27. mai ble han hentet til det beryktede Misjonshotellet i Trondheim til nytt forhør. Der leste de opp en forklaring om at Aksel Martinsen hadde fraktet illegalt utstyr inn til Onøy. Fangen tilsto da det han skjønte at tyskerne hadde rede på. Etter et nytt opphold på Vollan og Falstad, ble han sendt til Grini.
Den 28. april 1944 kom Dolmen, alias Berge, atter en gang til lensmann Pleym, sammen med en kamerat som "Berge" presenterte som Pettersen. Tidligere hadde Rinnanbandens Dolmen bedt Pleym skaffe tegninger over festningene på Selnes og de militære anlegg på indre Kvarøy. Da lensmannen var ukjent med tyskerne på Selnes, fikk han en kjenning av seg til å tegne festningsanleggene, en som ofte var på Selnes selv og byttet fisk med tobakk hos tyskerne.
Da nå "Berge" viste seg igjen 28. april, spurte han om Pleym hadde ordnet saken. Lensmannen gav ham da tegningene over Selnes - festningen og skriftlige opplysninger om tyskernes stilling på indre Kvarøy.
Da Dolmen fikk tegningene i hende, sa "Pettersen" til ham at dem måtte han gjemme godt og ikke legge igjen. Dolmen gjemte da tegningen i strømpen langsetter leggen.
Dagen etter bad Dolmen om at Pleym skaffet dem et sted å bo i øydistriktet, slik at de kunne operere derfra. Pleym lede da en motorbåt og drog sammen med angiverne til Grønningen. En mann der lovte Dolme og hans kamerat at for kortere tid kunne de få bo hos ham. Dolmen sa at de ville vende tilbake etter omtrent tre uker.
Om kvelden tok husverten fra radioapparatet, og alle lyttet på nyhetene
fra London.
Både Pleym og denne husverten ble arrestert 14. mai 1944 og satt til
krigens slutt. Det samme var tilfelle med Alfred Jarvold. Til øyene
kom en tysk avdeling på fire hundre mann, det var Wehrmacht - soldater,
Sipo - menn fra Trondheim, marinegaster samt "Berg" og
"Berge". De ankom i vaktbåter og gikk i gang med en omfattende
rassia blant sivilbefolkningen på Onøy. Med seg hadde de en lang
liste over folk som skulle arresteres. SS Obersturmfuhrer Nielson i
Trondheim var sjef for aksjonen. "Berg" og "Berge"
opptrådte nå åpenlyst, i uniformer tilhørende
Sicherheitsdienst.
Styrken opprettet hovedkvarter i huset til Alfred Jarvold.
I alt ble omlag tretti nordmenn arrestert denne gangen, og "Berg" og
"Berge" som var godtatt på stedet som ekte motstandsfolk, viste
like stor brutalitet som Sipo - mennene.
Telegrafisten John Kristoffersen lå oppe i fjellet alene, da kameraten var en tur over til Sverige. Plutselig var hele området omringet av tolv krigsbåter, og to fly sirklet over. Både Kristoffersen og hans medarbeidere tenkte spillet var slutt året før, da Aksel Martinsen ble arrestert. Men ettersom de ikke hørte noe mer, i hvert fall ikke at han ble utsatt for tortur, mente de som var igjen, at det ikke var noen overhengende fare, og fortsatte.
Kristoffersen oppdaget klokken halv seks om morgenen 14. mai at øya var omringet. Straks etter forstod de at også hola oppe i fjellet var sirklet inn. Kristoffersen og de tyske soldatene oppdaget hverandre samtidig. Telegrafisten tok med seg endel våpen og gikk opp mot tyskerne på toppen av fjellet, mens en kamerat fosøkte å kamuflere seg i nærheten av hola. Tyskerne fant ham ganske snart, mens Kristoffersen ble liggende flat på marka nesten på toppen av fjellet og se på at de lette etter ham. To skytterlinjer passerte over hodet på ham, men den trdje tørnet han sammen med. Den første telegrafisten kom i kamp med, var en marinesoldat som Kristoffersen traff med salongrifla. Like etter kom han i kamp med en politisoldat som skjøt med maskinpistol, men han fikk fire kuler i seg fra Kristoffersens revolver. Nordmannen reiv maskinpistolen fra ham og løp. En hel del tyskere åpnet ild, men traff ham ikke. En stund etter krøp han usett forbi det tyske hovedkvarteret i Alfred Jarvolds hjem, og etter åtte timers kryping nådde han over til Lurøy. Der ble han liggende i fjorten dager, og første pinsedag gikk et alliert fly ned på fjorden og plukket ham opp. John Kristoffersen landet i England på selveste D - dagen, 6. juni 1944 - den dagen de allierte gikk i land på kontinentet.
"Kvalsund" brukte tre uker på denne turen fram til Træna og tilbake. På retur hadde de konstant og strid sørvest vind. I bra vær gikk skøyta med åtte knop i timen, men med været i mot dabbet snart farten til fem seks.
Da de var ved Muckle Flugga, sa Einar Kristiansen at Anton Arild fikk be om lyssigal over senderen sin. De ventet i spenning, og noen få timer etter fikk de lysblink fra Muckle Flugga. På høyde med Out Skerries varslet Arild til land at "Kvalsund" gikk inn til Lerwick på det og det tidspunkt, for at vaktbåten skulle vite om dem. Det viste seg at dagen etter skulle fly på vingene og lete etter dem, og to MTB'er lå klare med samme oppdrag.
Einar Kristiansen fikk ordre om å gå i land på Shetland, og det hastet såpass at et fly hentet ham og fløy ham sørover som eneste passasjer.
Utenfor Fraserburgh fikk "Kvalsund" et overhendig vær. I 24 timer lå de og bakket på været og visste ikke til å snu båten. På kysten ble da alle fyrene tent helt nord til Fraserburgh, både inn-seilingsfyrene og de mindre. Trålskipperen Ole Myrseth sa at mennene fikk forsøke å sette hull på oljefatene på dekk, Slik at oljen dempet de verste brottene. Så skulle han forsøke å snu skuta. Den sjansen fikk de ta. Han regnet med at "Kvalsund" skulle klare å lense unna.
Som seksåring opplevde Ole Myrseth Titran - ulykken natten mellom 13. og 14. oktober 1899, da 140 mennesker omkom på havet. Far hans førte det nye fiskefartøyet "Fosna", som hadde både maskin og dekk. Ved århundreskiftet var fiskebåtene i regelen åpne seilbåter. Stormen kom plutselig. På "Fosna" var de akkurat i ferd med å dra garna, men kablene ble slitt av og storparten av dem forsvant. Rorledningen røk óg. Om bord hadde de en maskinist som de kalte Gamle Norge, og han var smidig nok til å få lappet ledningen sammen. Seinere på natten hentet skipperen seksåringen opp på brua. "Fosna" rei stormen av og la kursen inn i Ramsøyfjorden. Tidlig morgen passerte de en båt med kjølen i været. Det bildet husket smågutten.
De fleste seilte opp i fallene og omkom, men en og annen seilkutter klarte seg, merkelig nok. Det gjorde ikke steamskipet "Skuteskjær" av Kristiansund. Folk fra land så babord lanterne klokken to natt, og det var siste livstegnet. Da det grydde av dag 14. oktober 1899, var holmene og skjærene fulle av vrak.
Ole Myrseth var 21 år da han i november 1914 rundet Kapp Horn om bord i den fire-mastede barken "Freden" av Tvedestrand, retning Ost.
Og under krigsoperasjonene i 1940 loste han jageren "Sleipner" gjennom den trange Stoppel-leia på innsiden av Hustadvika fra Kristiansund til Molde.
Her utenfor Fraserburgh i november 1943, mens oljen rant ut av fatene og bandt de hissige skavlene, gav Ole Myrseth full maskin og snudde skuta. Med været akter inn skreinte de sør til Peterhead på rekordtid. Der i ytre havn lå den engelske vaktbåten for alle tamper den hadde, varpa og alt i hop. "Kvalsund" klappet til siden på den.
- What ship? undret britene.
- "Kvalsund", var svaret.
- That ship will never return back here.
Britene hoppet ombord og lyste med lykter.
- God bless you, sa sjefen.
Mannskapet måtte bare gå i land, sa han, de skulle holde vakt over
båten.
Så kom en admiral ned til havna for å se dette fartøyet som
hadde ligget 24 timer utenfor Fraserborgh.