Ove tar en telefon og får vite at det er en båt som skal ha en viss tilknytning til krigen. Han går og tenker på denne båten, og nevner den også for noen av sine venner. Men da han allerede har et prosjekt han holder på med blir det bare med tanken.
Utpå ettersommeren kan han ikke dy seg lengre. Han tar en telefon og spør om båten er solgt. Nei, er svaret, men det er en fra Drammen som har bydd 40.000,- for den.
Det begynner så smått å bli høst i Surnadal når telefonen ringer hos Ove. Det er far til Jostein Sverkmo som er på tråden. Om han fremdeles er interessert i båten? Han fra Drammen ville ikke ha den, og det er ingen som kan se etter den om vinteren. Jostein vurderer å taue den ut på dypt vann og senke den.
Nå begynner ting å skje. Ove nevner dette for bl.a. Jon Storløkken, og de bestemmer seg for å ta en tur til Namsos for å se på båten. Med forventningene på topp kjører de oppover. Etter det som ble sagt i telefonen er det omtrent bare å starte opp og gå sørover.
Men akk og ve, telefon er en ting, selvsyn er noe helt annet. Når de kommer dit båten ligger får de seg en skikkelig overaskelse. Det er et vrak som ligger der. De får vite at båten heter "Kvalsund", er bygd i Romsdal og hørte opprinnelig hjemme på Sunnmøre. Jostein har begynt å rive. Lugaren forut er strippet, og babord rekke er sagd ned. Det hele ser trist ut. De to ser litt betenkt ut, og Jostein lurer på om de synes den er for stor. Nei, sier Jon, størrelsen skal de nok takle. De er vant til 200.000 tonns tankbåter, så størrelsen imponerer ikke veldig. Det er andre ting som gjør at de er betenkte.
Men, det står en 130 hk. Finnøy semidiesel i den og det er en interessant sak. Jostein forteller at om de ikke vil ha den, sager han ut styremaskinen son broren er villig til å kjøpe for 15.000,-. Resten blir senket. Ove og Jon vegrer seg litt. De synes det ser ut til å være en for stor jobb for to mann. De blir enige om å tenke på saken. Jostein sier at de får frist til kvelden etter med å bestemme seg. Med det tar de farvel, og setter seg i bilen og begynner på hjemturen. Underveis blir båten kommentert, men begge er enige om at dette så for galt ut, men de få ikke helt til å slippe taket. Maskinen kunne jo ha vært moro å ha. Enden på visa blir at de får med seg noen andre passe gærne mennesker på et møte på "Galeasen pub" kvelden etter. Disse andre er Alf Fiske og Lars Bjørn Søyset. De blir enige om å tilby Jostein det samme som broren. Han slipper samtidig arbeidet med demontering av styremaskinen, og det er sansyneligvis forbudt å senke den.
Det er bare en hake med det hele. Jostein er ikke å få tak i. Klokken 2300 om kvelden lykkes de endelig. De legger fram sitt forslag. Ja, sier Jostein, nå hadde dere flaks. Jeg tok ut motorsaga for å begynne å skjære ut styremaskinen i dag, men den startet ikke! De ble også enige om at han skulle være behjelpelig med å skaffe slep nedover. Dette kunne en kamerat av ha ta på seg for kr. 5.000,-. De ble enige om å halvere den summen.
Det endte altså med at "Kvalsund" ble kjøpt for kr. 17.500,- levert på Nordheim på Tustna. Derfra skulle de gå for egen maskin.
Den 11.08.93 om morgenen startet vi opp "Aktiv" for å gå til Tustna og hente den. Med på turen var Ove Andersen, Lars Bjørn Søyset, Jon Storløkken og Ivar Heggset som stilte med båt. Vi hadde en kjempefin tur utover. Da vi kom til Nordheim la vi til ved butikkaia. Der ble vi liggende og vente på at de skulle komme med "Kvalsund". Det var spennende for de to andre. Det var jo bare Ove og Jon som hadde sett den før. Og det var kanskje like bra. Det viste seg at slepet var endel forsinket. De kom ikke før etter at det var blitt mørkt. Vi fikk da omsider buksert "Kvalsund" til kai, og satt i land trosser.
Så begynte da arbeidet med å få start på maskinen. Det var ingen av oss som hadde startet en stor semidiesel før. Han vi kjøpte båten av forsvant til Kristiansund. Her var det bare å hjelpe seg selv som best en kunne. Vi hadde med oss et bensinaggregat og en kompressor pluss to batterier. Vi fikk satt sakene i sving, starteluftflaskene ble ladet og batteriene tilkoplet. Så var det til å gå over motoren. Kontrollere at det ikke var vann i veiva, fylle olje på lubrikatoren, fylle grease i diverse smørekopper, teste at brennstoffpumpa virket osv. Omsider var vi klar til første startforsøk. Motoren ble tørnet på topp, starteluftventilene ble åpnet, glødingen satt på og vi var klar. Ove tok startesleiden og Jon sto klar til å gi det ekstra slaget med brennstoffpumpa. Ove teller en, to, tre og så gir han starteluft. Jon trykker vilt på pumpa, og så smeller det! En skikkelig smell, og maskinen starter og raser avgårde. Etter ca. tre sekunder er det umulig å se lenger enn nesetippen. Hele maskinrommet er fylt med røyk. Maskinen raser avgårde med minst 500 omdr. Og på toppen av dt hele gå det feil vei. Vi prøver å åpne dekompresjonsventilene for å redusere farta, og det blir ikke noe mindre røyk i maskinrommet av det. I mellomtiden har Ove kommet seg opp på broen og får redusert turtallet. Maskinen går omsider på normalt turtall, men fremdeles feil vei. Vi stopper og prøver på nytt. Nå starter den normalt, men feil vei. Den ryker også som bare det. Etter å ha gjort ren eksosmanifoilen gjør vi nok et forsøk. Med samme resultat. Siste forsøket ble gjort klokka to om natta. Da ga vi opp. Det ble konstatert at det var en glødeplugg som var gåen.
Etter ei kald natt ombord i "Aktiv" tørnet vi til møkkete og trøtte om mandagsmorgenen. Vi tok en telefon til Odd Stabben, og han hadde både glødeplugger og sigaretter. Han kom tøffende med båten og var med på den første oppstarten om morgenen. Vi hadde fremdeles problemer med å få den til å starte riktig vei. Det skyldtes slitasje i festet til håndpumpehåndtaket. Vi ble spesialister på å slakke ned og snu gangretningen. Til slutt gikk den også på begge sylindrene. Da koplet vi inn, og forlot Nordheim i sjokk. For å få et bedre inntrykk av dette anbefaler vi å se videoen vi tok opp. Da vi kom inn i Halsafjorden skulle vi prøve å bakke. Det gikk greit. Men da vi skulle gå forover igjen kom vi ikke av flekken. Etter endel fram og tilbake fant vi ut at det var omstyringslagret som var totalhavarert. Vi måtte hjelpe til med en planke for å få den til å gå forover igjen. Omsider kom vi da til Tussvikkaia. Det var ikke helt enkelt å legge til der i sterk strøm og uten å kunne bakke eller forandre propellstillingen. Men omsider lå vi da ferdig fortøyd ved kaia.
Så begynte da innhentingen av anbud osv. Enden på visa ble at vi skulle ha den til Hitra. Til Jektvik mek. verksted på Dolmøya, innehavere Ingebjørn og Geir Antonsen. De skulle etter eget utsagn være de billigste i markedet, og de skulle kunne sine saker. Avtalen var at de skulle skifte det som var råttent av spanter, skifte de to øverste bordgangene i huden, skifte rekkestøtter, skifte råtne dekksbjelker samt hele dekket. For dette forlangte de kroner 150.000,-. Dette hørtes jo billig ut så vi slo til. Vi skulle da stå for rivingen. Vi ble satt i kontakt med Karl Fjellvær som eier og driver kutteren "Ansnes". Han ville taue oss utover for kr. 5.000,-. Tauingen gikk fint og arbeidet begynte. det viste seg fort at det ble for tungvint for oss å ha med rivingen å gjøre. Vi ble derfor enige med Geir og Ingebjørn om at de skulle rive. Det ble også oppdaget råte rundt ankerklysene slik at det var like greit å skifte hele overvannshuden. På grunn av en del uenigheter mellom Ingebjørn og oss, ble det til at vi hentet båten tilbake til Surnadal. Da vi hentet den på juni i 1994 var følgende gjort: Skiftet overvannshud, skiftet spant og garnering i lugar forut, nye rekkestøtter. Da vi fikk den til Surnadal fikk vi hjelp av Åge Sæterøy til å skifte dekksbjelker. Fredrikk Aamdal la dekk og laget rekkeplank og skansekledning. På styrehuset laget vi ny front, nytt tak og panelte innvendig. Åge Sæterøy ble leid til å lage svinryggen. Ellers har vi gjort en hel masse småting. Så i dag begynner den å ligne på den staselige skuta den engang var.
Ellers skjer det ting rundt oss som er meget gledelig. En dag ringte Sverre Karlsen fra Brøysund. Onkelen hans var en av partene i det partsrederiet som sist brukte den som fiskerbåt. Han fortalte at han hadde redningsflåten, mesanen, fokka og storseglet liggende. Senere ringte J. Sverkmo fra Namsos og sa at han hadde livbåten. Han hadde levert den til reperasjon og glemt hele greia.
Det siste er at det skal skrives en bok om Peterhead-basen. Der må en regne med at E. Kristiansen og "Kvalsund" vil få en fremtredende plass.
Vi ser virkelig fram til å få båten fredig, slik at vi kan begynne å bruke den. Da skal vi rundt på de plassene den hadde tilknytning til og vise den fram. Samt at vi vil prøve å komme oss rundt til forskjellige kystfestivaler. Passasjersertifikat, og turistkjøring er også en framtidsdrøm.
Ønsk oss lykke til!
Vi er interesserte i alle opplysninger som kan ha tilknytning til båten. Og hvis du vet noe, send en E-mail til Jon Storløkken eller Ove Andersen.