I Kirkenes var det full ståhei da Backer nådde fram med rapportene om kampene på Sørøya. Det var umulig å sende effektive forsterkninger fra Kirkenes vestover. Slikt måtte komme fra Storbritannia. Men det var vel sent å prøve slikt. Nyhetene fra Sørøya var allerede mange dager gamle og meget kunne være forandret. Enden på det hele ble at Backer fikk marineskøyta "Kvalsund" for å gå vestover og berge de folkene som var igjen på Sørøya. Den ble lastet med proviant og utstyr. "Brunvold" ble tatt på slep i Båtsfjord og Einar Ellingsen kom ombord som kjentmann. Planen var at de skulle gå til Forsøl nord på Kvaløya. Der skulle "Kvalsund" bli liggende og "Brunvold" skulle gå videre til Sørøya.
"Kvalsund" var en stor og kraftig havgående skøyte med oerliecon-skyts forut og akter, på sidene hadde den mitraljøser. Skøyta hørte egentlig hjemme på Vestlandet, men hadde stukket over til England tidlig under krigen. Derfra hadde den gjort mange Norgesturer. "Kvalsund" var sendt fra Shetland med en av konvoiene nordover. Skipperen ombord het Myrseth.
Første del av turen vestover gikk bra. Men da de hadde passert Nordkyn fikk de kuling. Det ble hardt for "Brunvold" som var på slep. Midt ute på Porsangerfjorden møtte de en sjark med kurs på Sværholtklubben. Det var fenrik Frantsen på vei østover med nye rapporter fra Godø. Backer fikk høre om det siste store angrepet, Gardak og begge fjellhyttene var brent, Godø og soldatene var dradd over til Gåshopen.
En av soldatene i sjarken ville på liv og død være med tilbake til Sørøya igjen. Det var Knut Paulsen. Han ble tatt ombord i "Kvalsund" og så bar det i vei videre. Været ble stadig verre. De var redd for at "Brunvold" skulle brekkes ned av de svære sjøene hvis de fortsatte med slepet. Trossa ble kappet og "Brunvold" måtte greie seg selv. I Magerøysundet fikk de snøtjukke og mistet kontakten med hverandre. Avtalen var at de skulle møtes i Ryggefjord og gå derfra i ett strekk til Forsøl.
Det ble stor oppstandelse i Ryggefjord da skøyta kom inn på fjorden. Så stor båt og attpå til med kanoner, måtte være en tysker. Folk der inne forsvant til fjells. Det gikk en gd stund før de vågde seg fram igjen. På "Kvalsund" viftet karene med flagget og hujet innover mot land. Et par unggutter vågde seg nedover mot sjøen for å kikke litt nærmere på skøyta. Misforståelsen ble snart oppklart.
Det bodde vel femti mennesker i Ryggefjord. De hørte hjemme i distriktet og hadde holdt til hele vinteren i noen gammer som lå fint bortgjemt under fjellet. Fra sjøen var det ikke mulig å se at det bodde folk i Ryggefjorden.
Utpå kvelden fortsatte båtene til Forsøl. De var framme før det lysnet. Havna i Forsøl var fin og godt dekket mot havet som sto rett på utenfor. "Kvalsund" ble losset. Hele dagen lå et par av karene oppe i fjellet og holdt utkikk inn mot Sørøysund. Det fantes ikke tegn til liv.
"Brunvold" ble gjort klar til å gå til Sørøya om natta. For å hindre gnister og dempe litt på motorlyden, surret de bjørkeris rundt røret. Da mørket falt på sto "Brunvold" ut fjorden og fortsatte rundt Kvaløya og utover Sørøysundet. Natta var stille og fin, sjøen speilblank, nordlyset flammet. De mektige fjellene laget hvite speilbilder i den mørke vannflaten. Ellers var det ikke noe å se, bare morilden akterut i kjølevannet. - "Kvalsund" greidde seg og brakte folkene til Båsfjord.
"Brunvold" ble liggende igjen i Forsøl. "Kvalsund" skulle returnere fra Båsfjord til Ryggefjord for å hente mere folk. I mellomtiden skulle de som ville evakuere fraktes fram til Ryggefjord. Det ble nok å gjøre i ventetiden. Lasten fra "Kvalsund" skulle fordeles på dem som ble igjen i distriktet. Proviant for femhundre mennesker i to-tre uker var kommet på land, litt klær og forskjellig utstyr fulgte med. Karene flirte litt da de pakket ut esker med badedrakter. Det var ikke blide tanker som gikk opp til dem som hadde vært så kløktige å sende slikt midtvinters opp til Finnmark. Badedraktene ble brukt som undertøy.
Ennå var det folk på Sørøya som var berørt av kampene og ville østover. "Brunvold" tok en tur til Skjæran. Ellingsen kjente kysten hele veien. Han tok sjarken rundt Stålet. Ytterst i Galtenfjorden kjørte de "Brunvold" inn i en vik og gikk helt opp i fjæra på flo sjø. Sjarken fjæret pent opp og sto trygt. Ute fra fjorden var det umulig å se den. Ellingsen fant en lettbåt like ved, med den rodde de forsiktig innover.
Det er vrient å komme i land i Skjæran. Men Ellingsen er kjent. Han lar lettbåten ri pent inn på en høy sjø og setter den elegant ned på en liten sandflekk inne i en smal fjellkløft.
De fant fram til hyttene. Samme begeistring over gjensynet i Skjæran som borte i Gammelvær. Strandheim-familien hadde mistet alt nå. Kua deres var også borte. De kunne likegodt dra østover. En god del av skøytefolkene hadde gjemt seg i Skjæran. Men Ivara og lille Aud hadde tyskerne tatt. Det var harmelig. Et par timer ble de sittende å prate. Bjørn hadde opplevd så urimelig meget. Han måtte fortelle han Backer om den natta han hadde rodd inn til Nordfjord for å hente ullteppet sitt. Båten lakk og han måtte dytte vottene i lekken for å tette litt. -Det var fryktelig kaldt på nævan. - I Nordfjord gikk han på land for å ta seg fram til sjåen hvor ullteppet skulle ligge. Rett foran sjåen ble døren åpnet. Det var lys der inne og fullt av tyskere. Bjørn rappet seg tilbake til lettbåten og fossrodde utover. Da kom en vaktbåt rundt odden forut. Den var på kloss hold. Bjørn Ble bare liggende stille og det gikk bra. Tyskeren passerte like ved uten å oppdage lettbåten.
Sent på natta dro folkene i Skjæran ut til "Brunvold". Den ble brakt flott igjen og så bar det utover. Før dagslyset kom nådde de Ryggefjord.
Der ventet "Kvalsund". Folkene gikk ombord og skøyta gikk østover til Båsfjord med "Brunvold" på slep. I Kirkenes avla Backer rapport om avslutningen på evakueringen av Sørøya og omliggende distrikter.