En av frikarene på Peterhead-basen var Hans Feie fra Fosnavåg. Feie-Hans, sa kameratene. Han var stundom med som kjentmann på MTB'ene. Før krigen hadde han seilt som skipper bortmed Statene. Han var atletisk bygd og sterk som en stubbbryter. En bra stor mage hadde han nok, men det kostet ham likevel ingenting og legge en fot bak på nakken. Tidligere hadde han gått i bokselære og tok gjerne noen runder med de som yngre var. Han slo kortspleis og langspleis alt etter behov og sydde seil og lukepresenninger med hag hånd. Nordmøringen Ole Myrseth var og med på den leiken. De spleiste jamvel wirer, og slikt tar man ikke ut av løse lufta. Ville de, kunne de rigge, og de satte egenhendig motorer i lettbåter. Og begge to kunne ta seg fram etter draft og klokke i storm som i makvær.
- Den der sunnmøringen sa Myrseth nå Feie-Hans erte
nord-møringen. Fikk Hans egle opp folk, var han i sitt ess.
Fremmedfolk kunne gjerne falle på og tro at de to var som hund og katt,
men de hang i hop som bukkehorn. Gikk den ene i land, så gikk den
andre. Hans Feie for opp til Shetland og var en tid los på MTB'er, ikke
lenge etter søkte Myrseth seg dit og. Så kom en av dem
sør igjen, og snart den andre. Reiste en på ferie måtte den
andre det samme. Myrset var spe og lettvokst og virket i hvert fall ikke
større enn han var, i lag med bryteren Feie. Noen hver var redd kreftene
hans, men egentlig var han snill og godmodig og likte ikke strid i den
forstand. Men hendte det at han satt nyver en kveld på puben,
søkte publikum inn i krokene og begynte ubevisst å senke stemmene.
En kar fra Tønsberg hadde gått i brytelære. Han tok engang
tak på Hans og skubbet ham inn i en leider slik at han skadde
hånden. Det kom uforvarende på sunnmøringen. Han lagde seg
til og sa:
- Prøv no.
Tønsberg-bryteren ble så redd at han nesten gråt, sa de som
så på. Han bad om pent vær. En av offiserene på basen
kritiserte Hans en gang for et arbeid han hadde gjort på en båt.
Da så Hans på ham:
- Du hadde ikkje fått kortbukse du, då eg tok te å seile, sa
han.
Telegrafistene Eivind Viken og Atle Svardal skulle landsettes på norskekysten i desember 1942. Viken var den samme som hadde bodd hos Chester Sltskår, og Svardal den samme som Sigrunn Solberg hadde hatt "i pensjon". Turen skulle gå til Sigrunn denne gangen og.
Hans Feie var skipper på turen, og båten var "Kvalsund".
De kurset som vanlig nord gjennom forbi Fraserburgh. Da fikk de stygt vær. På 44 timer tilbakela de en distanse som de vanligvis seilte på femten. De måtte hale loggen inn, for den sank ned. Midt på natten stod Jakob Syltøy og Nils Thorsen og øste ut av styrehuset med et vaskefat.
Men de arbeidde seg sakte, men sikkert inn til Lerwick, og der sa de fra at det forløpig var det ikke vær å gå videre i.
Da ble det pussig nok spørsmål om karene kanskje nektet å gå. Ja, sa Nils Thorsen. Ikke gikk de opp til norskekysten og leverte båten og agentene og seg selv til tyskerne. Derimot skulle de gå når vinden slakket ned noen knop.
Og karene ruslet i land.
Nytt mannskap fortsatte da med agentene. De fant Norge - men det kom ikke
på tale å forsøke seg til lands, for været.
Båten brukte halvannen uke fram og tilbake. Grimete ansikter på bru
og maskindørk drog et lettelsens sukk da båten strevde seg inn
igjen til Shetland i en hivende dans.
I mellomtiden hadde Hans Feie og kameratene returnert til Peterhead. En
offiser som dukket opp på basen, forstod ikke den riktige
sammenhengen:
- Ka' fa'n e' de' så feiler dåkker. Nekter dåkker å
utføre ordre?
- Nei, sa Nils Thorsen. - Vi nekta' ikkje å utføre ordre. Du ska'
få full rapport øve ka so' har hendt. Du ska' få den
nøgne sannhet.
Thorsen spurte:
- Ska' de ha agentane i land elle' ikkje?
- Visst fa'n ska' vi ha agentane i land. De' e' jo derfor vi sende
dåkker av går'e.
Thorsen:
- Ja då må vi få gjæra de' på vår
måte.
Offiseren spurte om de fremdeles var villig til å gå - etter at
de andre som hadde forsøkt seg, hadde meldt pass og returnert.
- Ja, når det vert myrkare i mån'n å vere' kjeme seg.
Så dunket "Kvalsund" ut fra Peterhead på nytt, og da var det januar. Det ble like stille over Nordsjøen som hjemme på stuegolvet.
På veg inn til norskekysten. 55 mil av land, observerte de to tyske fly. Det var så klart og fint som det bare kan være en vakker dag i januar. På den tid de oppdaget flyene, hadde de og snøfjellene i sikte langt der inne.
Men intet tydet på at flygerne hadde observert "Kvalsund", og den fortsatte på kursen. Nett før det mørknet, hadde de 25 kvart-mil igjen til kysten. Da strøk et fly rett forenom, men båten var da innenfor den grensen som fiskerne hadde lov til å holde seg. den strakte seg tretti mil ut. Snart var båten oppunder Sendingen, de ytterste skjærene vest av Florø.
Meningen var at agenten skulle landsettes på fastlandet, "nord for Forø og sør for Olaskjæret". Men det er bare strake landet og ikke lett å gjemme en båt. Derfor hadde de blitt enige på turen østover om å gå oppom Batalden. En av mannskapet hadde noen kjenninger der, Sigurd Langøy og brødrene hans.
Oddvin Karstensen sto hjemme i støa i Søre Fanøvåg i Batalden og så på to karer som kom roende inn på en våg litt sør for lendingen til Karstensen - folket. Han hadde nettopp vert ute og dradd liner. Denne kvelden ble også han involvert i illegalt arbeid, i allfall slikt som hadde med nordsjøtrafikk å gjøre. Det viste seg at han kjente onkelen til den ene roeren. Onkelen hadde vert Kapp Horn -seiler og drev nå en kolonialbutikk i hjembyen Florø.
"Kvalsund" var inne i åttetiden den kvelden, og tre timer senere begynte den på returen. Da kjørte Hans Feie hardt på. I dagbrekningen kunne de se land på seksti kvartmil.
Sør ved Shetland kom de opp i en stor stim med springere, eller tannkval.
- Vi får uvær, sa skipperen. - De' slær aldri feil.
Klokken to natt sto Jakob Syltøy og Nils Thorsen i styrehuset. Da
kjempet "Kvalsund" i Pentlandssundet. Der går strømmen
stygg, på det hardeste er den oppe i åtte knop i timen. Mennene
hadde inntrykk av at de fikk like mange brått inn aktenfra som forenfra,
og skavlene slo rett som det var inn fra sidene.
Forut hadde karene surret en færing som de brukte til å skysse til lands med. Den sto mellom ruffen og rekka.
Brått svartnet det forut, Syltøy og Thorsen så
ingenting.
- Legg deg ned sa Jakob.
Thorsen så gjorde og Syltøy likedan. Han var redd for rutene i
styrehuset.
De fikk hele brottet inn. Båten lå og skalv under vannpresset. da "Kvalsund" hadde stridd seg ut av famntaket, gikk maskinen fremdeles. Men færingen var vekk. Den hadd raust akterover, dundret gjennom egnarhuset og ut bak.
De stanget seg sør til Peterhead den gangen og.