Einar Kristiansen ble kalt til London etter at han kom tilbake fra turen til Austevoll sammen med Sjur Østervold. Der meldte han seg for Gabriel Smith. Kristiansen kjente på seg at han ble godt påpasset av security-folk. Smith spurte om han ville reise til Aberdeen for å treffe Olav Haugsøen der. Han skulle komme dit fra Dumbarton, og sammen skulle de ta en kik på "Kvalsund" som hadde levert fisk fra Island.
Kristiansen og Haugsøen ble enige om at førstnevnte kunne benytte "Kvalsund" på både den forestående ekspedisjon og på turer seinere. Båten hadde kuttert hekk og var ny i 1939, var på 59 fot og hadde en femti hesters Wichmann. Kristiansen førte selv båten fra Aberdeen til Peterhead, og det viste seg da at rammelageret var brent. I Peterhead ble maskinen reparert før de tok inn last. Det løp så in ordre fra London om at Einar Kristiansen skulle gå til Norge, til et sted nord for polarsirkelen. Skipperen visste ikke med det samme hvor turen skulle gå. Maskinisten han fikk med seg, var Karl Solevågseide, de andre var Jon Jacobsen, Ingolf Larsen, Knut Knutsen og Arne Rønning, alle skyttere fra skolen i Dumbarton.
"Kvalsund" forlot Peterhead 23. mars 1942 og skulle først innom Shetland. Fra basen fulgte en britisk løytnant som skulle gå i land der. Han ville konstatere ved selvsyn hvordan det var fatt med motoren, men Kristiansen fikk en mistanke om at fyren skulle kontrollere både skipper og mannskap - om de kunne sine ting. Skipperen visste at strømmen i Pentlandssundet kunne renne som ei brei norsk elv i vårløsningen. Mens de skøynte seg i veg på tvers av den, viste løytnanten seg i styrehuset og spurte hvor de var, og det var ikke særlig vanskelig å svare på det. Så ville offiseren vite når de ville passere Fair Isle. Kristiansen ruste et tidspunkt, som viste seg å stemme til punkt og prikke. "Kvalsund" var innom både Sumburgh Head og Lerwick, og til Lerwick seig de inn for sakte fart med alle lagre varme. Da hadde maskinfolkene konstatertat det var for lite med denne maskinen som var slik det burde være for en tur som strakte seg over 2500 kvartmil fram og tilbake. Karl Solevågseide visste ikke om problemene da de forlot Peterhead. Men de hadde ikke gått lenge før skuta var så varm i "kryssen" at det var meningsløst å fortsette. I Lerwick kom Johan Halvorsen fra Rubbestadnesset om bord, i lag med Harald Angeltvedt og Harald Namtvedt, alle var spesialister på båtmotorer og ikke minst "Rubb". De følte seg fram på hver eneste motordel, løsnet på skruer og muttere, tok deler fra hverandre, endevendte og gransket dem, satte dem sammen og teitet til. Da de gav klarsignal, var det ikke noe å si på maskinen.
"Kvalsund" skulle gå like til traktene vest for Tromsø og der sette i land SIS-telegrafisten E. Johansen, som skulle ha oppsyn med skipstrafikken. Nærmere bestemt skulle båten gå til Kvaløy, og den skulle på ferden nordover aldri være nærmere norskekysten enn 170 nautiske mil. Ved utseilt distanse skulle den bøye øst og gå strake veien til lands.
"Kvalsund" forlout Shetland lørdag 4. april 1942. Dette var fjerde gangen at agent Johansen forsøkte å nå fram til bestemmelsesstedet. Tre ganger hadde han måttet returnere med uforrettet sak. På turen nordover fikk de nordøst kuling og storm. Motvinden satte nok ned farten, men forover bar det jevnt og sikkert.
Ennå hadde ikke skutene som gikk til norskekysten, fått sender ombord. Når en båt stakk til sjøs, var den overlatt til seg selv.
En gang måtte de stoppe maskinen. Det var for mye skitt på tankene, og i kuling og motsjø ble den rotet opp og stengte for oljetilførselen. Til alt hell hadde de rigget seg til med luftslange. De fikk blåst filtrene rene mens "Kvalsund" ved hjelp av mesan lå på skrå opp mot vinden. De måtte stoppe maskinen noen ganger til, men smått om senn basket de seg opp under Senja, og der bedret været seg. Da roet så pass at oljetilførselen ble noenlunde normal.
Einar Kristiansen hadde navigert etter øya Håja, og da de fikk land i sikte, viste det seg å være akkurat den, nordvest for Kvaløya. Nordøsten satte inn med snøbyer, og de mistet land av syne. De måtte ligge og kadreie for å vente på en klarning. De kunne benyttet snøtjukka til å gå usett inn, men da alle ombord var ukjent med lei og land, fant skipperen ut at det var tryggest å vente. Ut på ettermiddagen klarnet været, og de slo forover. Det var lørdag 11. april, og nå var "Kvalsund" så langt nord den var på høyde med ruten for Murmansk-konvoiene. Karene ombord var trøtte. Slingring hadde de hatt hele veien siden de startet en uke før, og nettene var korte på denne tiden, særlig så langt mot nord. Vakre netter var alltid farlige.
Det var vaktskifte ombord i sekstiden. Ålesunderen Knut Knutsen kom og purret Karl Solevågseide som bodde i kahytten akter i lag med skipperen.
- Bærre ta de' me' ro, for kaffien e'kje færig, sa Knutsen. Karl svingte beina ut og fikk buksene på. De hadde toalett oppi keisingen på babord, og karl tok først en sving inn der. Der var det doble dører, og han lot den øverste stå åpen og stengte den nederste. Der satt han en stund og gransket havflaten. Maskinen hadde gå for halv sakte en stund. Nå begynte den å øke omdreiningene. Agenten de hadde med seg kom og stilte seg under galgedekk. Karl lurte på hvorfor de nå begynte å "gje på" - det var jo april og lyst. Det måtte vel være bedre at de fikk mørket først, før de gikk inn på fremmed sted. Karl steig ned, gikk aktenfor keisingen, opp leideren til brua på den andre siden og inn i rorhuset. På veien passerte han maskingangen, som kom opp ved siden av leideren.
- Begynne' du å kjøre? sa han til Kristiansen.
- Ja, sa skipperen, de' va' litt mistenkeli' me' dette fyre' her framme.Han
mente Hillersøy, og der var det tysk vaktstasjon. Nå slakket
skipperen av på farten igjen.
Da Karl gikk ned, tenkte han at han ville kike ned i maskinen før han gikk og drakk kaffe. Med det samme han fikk nesen inn i maskingangen, kjente han på lukten at her var noe galt fatt. Det luktet svidd. Svidd smurning. Han slapp seg ned på dørken og kjente først bak på motoren, men der var alt i orden. Så kjente han framme, og der var det alt for varmt. Han stengte Øyeblikkelig spissen, og da stoppet den.
Einar Kristiansen løftet på kartbordet i bestikket og så
ned.
- Her e' tomt for smurning på apparate', å no e' lagera varme.
- Dei e' brent opp, sa Karl.
- Ka seie' du? spurte Kristiansen.
Karl Solevågseide og Knut Knutsen gikk til angrep på maskinen. De presset smurningsolje ned i ventilene til det flommet ut gjennom lageret. Nå hadde de ikke annet enn å ta tida til hjelp, der de lå. De hadde mesanen oppe og la båten på drift. Noen blå knyttet de ihop og lot gå over rekka. Fiskere kunne da kanskje tro at de lå der med håbrannliner eller noe i den retningen. Det gikk en stund og så klarte de små å tørne maskinen. Det løsnet mer og mer, og de fortsatte med å tørne rundt og rundt. Peiste olje på og tørnet på nytt. Karl sa st de kunne nå ikke ligge der lenger, de fikk prøve å gå med sakte fart. De startet igjen, halte opp blåsene og begynte å banke mot innseilingen. Da de var så vidt oppe i fjordkjeften, frisknet vinden til på nytt. Da stod snøfokket ned fra fjellene og fylte fjorden akkurat som om det skulle ha vert skodde. Farten på "Kvalsund" var slik at det ikke var lett å beregne om de hadde strømmen imot. Inne i fjorden tok de derfor feil av en fyrlykt og og gikk opp i en fjordarm de ikke skulle inn i. De mistet land av syne for snøtjukka var som en vegg.
Plutselig fikk de se et skarpt lys forut og gnister som flagret opp av et eksosrør. De skjønte at lykt kunne det ikke være. På "Kvalsund" gjorde de seg klar med alle de våpen de hadde, og stappet lommene fulle med håndgranater.
Lyset viste seg å stamme fra en fiskebåt som lå og sløyde fisk før den skulle opp til sin vante plass for å levere fangsten. "Kvalsund" gikk opp på praiehold, og Kristiansen spurte om de kunne anvise en ankerplass i fjorden. Fiskebåten satte lyskasteren på dem, men ga ikke noe svar. Derimot satte den full fart på og kjørte fra "Kvalsund". Denne fulgte etter, og det samme gjentok seg faktisk flere ganger. Til slutt ankret fiskebåten opp i en vik, blandt andre fiskebåter. Kristiansen var nødt til å få undersøkt dette, før han eventuelt landsatte agenten og utstyret hans. Det viste seg at da "Kvalsund" skulle reversere, ville hun ikke løse koplingen. Hun hadde gått så lenge på forover at systemet hadde kjørt seg fast. De var ikke den eneste båten som gjorde den erfaringen i nordsjøtrafikken under krigen. De lot "Kvalsund" svive i ring for helt sakte maskin og satte lettbåten på sjø. Kristiansen hadde skinnjakke og skyggelue på og revolver i beltet da han hoppet ombord i færingen, og så ut til litt av hvert. Med seg hadde han store og kraftige Karl Solevågseide. Kristiansen og fiskerne på den mystiske båten gikk ned i lugaren. De var tre-fire mann og mistroiske, som ventende kunne være. Kristiansen prøvde først å få ut av dem grunnen til at de hadde satt lyskasteren på "Kvalsund". Mens han spurte spanderte han Capstan-sigaretter med fullt overlegg. Fiskerne skjelte ned på pakken og leste tydelig teksten på den, og de kjente uten tvil at her luktet det ekte.
- Vil dere ikkje snakke me' norske marinefolk dere'? spurte Kristiansen.
- E dåkke norsk då? Kjem dåkke no? Fiskerne begynte
å tro at det endelg var invasjonen som skulle begynne, eller kanskje
så smått hadde tatt til allerede.
- Nå kan dere ta deres egen lettbåt og bli me' over til oss, sa
Kristiansen. - Dere skal få en tønnesekk med utbrent kaffe,
karer.
Slikt hadde Kristiansen med for å "kjøpe" folk. Ombord
på "Kvalsund" var det og engelsk hermetikk, sukker,
smør,hvitt brød og mer til.
- Kom ombord til meg og snakk videre, gjentok Kristiansen.
Da fortalte fiskerne hvorfor det var så underlig med den båten de
kom med. Det var først og fremst nummeret de hadde festet seg ved.
- De nummere' dåkke' har, den skøyta ble tatt av tyskerne for
fjorten daga' sia, sa de.
Fiskerne hadde ligget og levert fisk på en måte som var ulovlig etter gjeldende bestemmelser, derfor hadde de forsøkt å stikke av da de leste det falske nummeret på "Kvalsund".
Fiskerne gav mennene på "Kvalsund" flere verdifulle opplysninger. De fortalte bl.a. at den tyske vaktbåten pleide å komme dit hver søndag. Da dette var natt til søndag, stod det straks klart for Kristiansen at her gjaldt det å handle hurtig. De gav fiskerne en sekk kaffe som lovt, pluss en sekk kveitmel og en god del margarin og sukker. Det var virkelig smått med maten der nord.
Folkene på "Kvalsund" bød farvel og svingte ut fra havna. Ingen av fiskerne hadde fått vite om deres egentlige ærend, de satt nok igjen med det inntrykket at nå var invasjonen ikke langt unna. Kristiansen og Solevågseide hadde ikke akkurat benektet det da fiskerne snakket om den.
Agenten ble landsatt i totiden om natten, fra færing, og tre færinglaster med utstyr rodde de i land og gjemte under en helle. Dette tok trekvart time, og deretter stakk "Kvalsund" for sakte fart til sjøs. Bak dem føk mjelsnø ned fra fjellene. Med alle seil satt fulgte de kysten sørover omtrent femten kvartmil av. Det var strålende solskinn med snø på alle tinder. Først da mørketfalt på søndag kveld 12. april, hinket "Kvalsund" til havs.
Den kvelden fikk de også et tysk fly over seg, det kretset et par ganger over mastene men gjorde ikke mer ut av det.
Karl Solevågseide forsøkte å gi litt mere omdreining på motoren. Nordavinden kom igjen og frisket på. For spilende seil og en motor som "snurret med", logget skuta ei tid med åtte mil. Det var ikke så verst når de bare hadde været med seg.
- De' e'beire å ha veire'ette' seg enn bære liggje der og baua, sa
Karl Solevågseide.
Dette barket riktig bra iveg likebel. Maskinistene tenkte å ta motoren
for seg så snart det ble smulsjø. Da ville de ta opp lageret. Men
ruskeværet holdt seg både en og to dager, og skuta gikk
stødig og fint under seil. De observerte et fly på vegen, og en
gang trodde de at ubåt lå foran. Den styrte de rett på og
hadde håndgranater klare. Her var ikke stort annet å gjøre.
Men ubåten var en bøye med en vase av tau etter seg.
Det var tanken at de skulle innom Shetland. Karl var stundom bortpå og gav litt mer regulator, og smått om senn økte farten selv om det aldri ble noe kjør å snakke om.
Einar Kristiansen syntes det gikk bra som det gikk, og seilte like godt forbi Shetland på veg sørover. Mandag 20. april var de tilbake i Peterhead etter den lengste vellykkede ekspedisjonen som ble foretatt til norskekysten med kutter.
Da "Kvalsund" svingte inn på havna i Peterhead, lå "Frøya" klar for avgang. Av nummeret som var malt på den skjønte Kristiansen at den skulle til de samme trakter som han selv nettopp hadde vært, bare enda litt lenger.
"Frøya" kom aldri tilbake.