Innledning.
Shetlandsgjengens virksomhet er svært godt kjent gjennom bøker, film og restaureringen av "Hitra". Virksomheten til Marinens Skøyteavdeling fra etteretningsbasen Peterhead (nord for Aberdeen) er derimot svært lite kjent.
Shetlandsgjengens hovedoppgave ble etterhvert i hovedsak transport for å understøtte norsk motstandsbevegelse med instruktører, våpen, sabotasjematriell etc. -altså operasjoner i regi av den britiske Special Operations Executive (SOE).
Etterretningsbasen i Peterhead ble kun nyttet ved transport av etterretningsagenter til og fra Norge. Agentenes hovedoppgave var Sjømilitær etterretning sendt direkte pr. radiosender. Operasjonene var i regi av Secret Intelligence Service (SIS). SIS-virksomheten ble ekstra sterkt sikkerhetsbelagt. Man ønsket ikke å blande sammen SOE og SIS virksomhetene. Dette var hovedgrunnen for opprettelsen av Peterhead -basen.
Både Shetlands-basen og Peterhead-basen nyttet fiskeskøyter i sin transporttjeneste. Disse var rekrivert av den norske regjering i London, førte orlogsflagget og var bemannet av Marinens folk. I enkelte tilfeller ble SIS-ekspedisjoner gjennomført med hjelp av Catalinafly fra Marinens flyvåpen, norske MTB-er eller allierte ubåter.
I det etterfølgende gis i korte trekk bakgrunnen for SIS-operasjonene fra Peterhead, organiseringen og noen få eksempler på SIS-ekspedisjoner på Norskekysten.
Begynnelsen.
Royal Navys behov for sjømilitær etterretning i norske farvann ble naturligvis like godt forstått av norske sjøoffiserer som av britiske. Etter den tyske okkupasjonen av Norge og gjenopprettelsen av Marinens Overkommando i London i juni 1940, ble det raskt etablert et godt og gjensidig tillitsfullt samarbeide med Naval Intelligence Department i Admirality og Scandinavian Section i SIS. Allerede samme måned satte den britiske ubåten HMS "Sea Wolf" kursen for norskekysten. Ombord var også to noske sjøoffiserer,- kommandørkaptein E. C. Danielsen og løytnant H. Voltersvik. De to ble i hemmelighet landsatt i Farsund-distriktet. Med radiosender og ciffersystem i bagasjen dro de til Oslo hvor de kontaktet vernepliktig kaptein Gabriel Smith. Smith var i tjeneste i Admiralstaben da tyskerne invaderte Norge. På egen hånd hadde Danielsen dengang beordret ham til fortsatt tjeneste med etterretningsvirksomhet i de tyskbesatte områder. Danielsen og Voltersvik ble etter en uke igje plukket opp av HMS "Sea Wolft" og returnerte til Storbritania.
Smith og hans medhjelper Lyder Larsen organiserte raskt en sjømilitær etterretningstjeneste langs kysten,- hovedsaklig med marineoffiserer som kontaktledd. Denne etterretningstjenesten var i full virksomhet, fra begynnelsen av juli, og holdt på inntil den ble sprengt av GESTAPO i mars 1941. En megde viktige sjømilitære etterretninger ble formidlet av Smith-gruppen før den ble sprengt. Smith hadde klart å komme seg unna GESTAPO og kom litt senere over til Storbriannia.
London/Samarbeidsproblemer.
Etter ankomst London arbeidet Smith videre sammen med sjefen for Scandinavian Section i SIS og NID,- nå i egenskap av leder for "Den Kgl. Norske Marines Hemmelige Etterretningstjeneste ". Gjennom sin forutseende planlegging og aktive handling på den sjømilitære etterretningens område og i tett samarbeid med SIS og NID, hadde Marinen bidratt sterkt til de imponerende resultater som alleredevar oppnådd. Marinen hadde også etter avtale med Royal Navy og SIS, kommandoen over et antall gode norske fiskekuttere som var stasjonert i Peterhead.
Problemet oppstod da regjeringen opprettet et eget etterretningskontor i Forsvarsdepartementet, (FD/E). Det ble på regjeringens hold bestemt at alle forbindelser med SIS skulle gå igjennom dette kontor. Lederen for Scandinavian Section i SIS foretrakk imidlertid å fortsette samarbeidet med Sjøforsvarets Overkommando (SOK) og orlogskaptein Gabriel Smith. Dette var innarbeidet, effektivt og ga gode resultater. Dette ville sjef FD/E sette en stopper for. Ved hjelp av Forsvarsminister og Forsvarssjef ble Marinen utmanøvrert! Marinens Hemmelige Etterretningstjeneste ble beordret nedlagt og den erfarne og dyktige lederen - orlogskaptein Gabriel Smith - ble senere beordret til annen tjeneste.
Kompetansestrid mellom sjef FD/E og SOK var også oppstått vedrørende Peterhead-basen. Dette i likhet med hva som tidligere hadde vært tilfelle med skolen for agenter. SOK påpekte at sjef FD/E intet hadde med sjøtransportapparatet å gjøre og mente at han blandet seg utidig bort i mannskapsrekruteringen og andre forhold ved basen. Sjef FD/E's iherdige arbeid for å tilrane seg kommandoen over marineskøytene førte dog ikke frem.
Dette var vel kanskje av myndighetene i London blitt betraktet som noe for drøyt. Men først sommeren 1942 ble det endelig fastslått at marineskøytene fortsatt skulle stå under adminastriv og operativ kommando av Marinen.
Det er verd å legge merke til at sjefen for Scandinavian Section i SIS - Commander Newill - ikke var enig i den nye organiseringen av samarbeidet med de norske myndigheter. Han ble frabeordret SIS og til beordret ny stilling som sjef for etteretningsbasen Peterhead. Senere ble denne stillingen overtatt av en norsk marineoffiser, løytnant M. Hellesund.
Følende sitat fra Bjørn Rørholt's og Bjarne Thorsen's bok "Usynlige Soldater" indikerer uroen som oppstod p.g.a. omorganiseringen: "--- Mange undret seg over hvorfor to så utmerkede marinefolk som Smith og Newill ble skjøvet ut, og spurte seg om hvordan det ville gått om Smith hadde vært sjef for tjenesten. Noen var sikre på at det hadde gått bedre, men de fleste forstod at britene ikke kunne gi fra seg kontrollen over en slik spesiell tjeneste. ---" De folkene som Smith og Newill intill da hadde plukket ut som etterretningsagenter (mest sjøfolk) og gitt opplæring, kom dog til å danne en solid grunnstamme for kyststasjonene i SIS hele krigen gjennom. De fleste av Gabriel Smith's planer overlevde også og ble videreført av SIS i samarbeid med FO/E. SOK ble senere iblandt konsultert når det gjaldt etterretningsstasjonene langs kysten.
Peterhead-basen.
Peterhead-basen disponerte etterhvert 8 fiskekuttere. Omtrent 60 mann tjenestegjorde som mannskap ombord og i land, - dog aldri så mange samtidig. Mannskapene var vernepliktig marinepersonell, alle frivillige. Besetningene ble i stor grad hentet blant elevene ved Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten (SSH) i Dunbarton, Skottland. Det var aldri problemer med rekruteringen. Dyktige sjømenn med kjennskap til Norskekysten var det alltid godt utvalg av blandt de frivillige.
Trafikken ble gjenopptatt i nov./des. 1943 med u-båtjagerne "Hessa", "Hitra" og "Vigra". Disse effektive båtene overtok også etterhvert tranportoppgavene i forbindelse ned SIS-stasjonene på Norskekysten.
Ekspedisjoner/eksempler.
Som nevnt tidligere ble alle SIS-operasjoner omfattet med største hemmelighet. Hemmeligholdet har medført at det er umulig å vite nøyaktig antall ekspedisjoner fra Peterhead.. Sannsyneligvis ligger tallet på 25 - 30 vellykkede turer. I tillegg kommer de turer som ikke ble fullført p.g.a. værforhold, maskinsvikt, fiendtlig virksomhet etc. Iallefall en av avdelingens skøyter forsvant sporløst på en av ekspedisjonene. Den aller lengste ekspedisjonen med fiskeskøyte under krigen ble gjennomført av Peterheadkutteren "Kvalsund". I april 1942 lyktes det - til tross for uvær - å nå målet som var Belsvika i Lyfjorden ved Kvaløya (utenfor Tromsø). Tre forsøk var gjort tidligere. I det fjerde forsøket klarte skipperen den gang kvartermester Einar Kristiansen - og hans besetning å sette i land den kjente etterretningsagenten Einar Johansen med sitt radioutstyr og andre forsyninger. Returreisen - 8 dager - kunne begynne. (Einar Kristiansen er i dag pensjonert kommandørkaptein bosatt i Søgne).
Det kan forøvrig nevnes at samme marineoffiser også førte "Kvalsund" på den aller siste skøyteekspedisjonen under krigen i november 1943. Kristiansen var på den tid fenrik og tjenestegjorde som navigasjonsoffiser på en av de norske MTB'er som opererte fra Lerwick på Shetland. Han ble anmodet om å ta denne turen som var svært viktig. Han og hans besetning førte, Kvalsund i forrykende uvær og under nervepirrende omstendigheter fra Peterhead til Lurøy og retur. Denne gangen var det vitale forsyninger tli SIS-raportørene i området det gjaldt.
En annen dramatisk tur med uheldig utgang nevnes. Det var i oktober 1941 at M/K "Streif" landsatte en agent med sin radiostasjon og andre forsyninger på Skorpa. Etter å ha tatt ombord en agent som skulle tilbake til England, ble kursen satt mot Peterhead. Skipper var kvartermester Mads Monsen, som forøvrig allerede da hadde en 4-5 turer på Norskkysten bak seg. Tilbake til Peterhead kom "Streif" imidlertid aldri. Motoren streiket, kuling og storm. Kutteren drev for vær vind og strøm i en ukes tid. Strandet til slutt på den hollandske kyst i nærheten av Den Helder.
Besetningen ble tatt til fange og tilbrakte resten livet i tysk krigsfangenskap - lange tunge år. Alle formelle forhold for å bli gitt krigsfange rettigheter var heldigvis i orden. Kutteren førte orlogsflagg, besetningen var uniformerte og hadde millitære tjenestebevis. Deres forklaring om at båten hadde vært på vei fra Skottland til Island ble også akseptert. Også en annen fiskekutter - M/K "Frøya 2" fikk en ublid skjebne. Den seilte fra Peterhead i april 1942. Skipper var kapteinløytnant Magne Braadland. Som så ofte før var den øvrige besetningen (6 mann) frivillige fra SSH-skolen i Dumbarton. I tillegg kom 2 etterretningsagentersom skulle landsettes i Troms for å etablere en radiostasjon i Kåfjord.
I havet utenfor Trøndelagskysten ble båten angrpet av et tysk bombefly. De forsvarte seg tappert med sin Colt mitraljøse og sitt Lewis maskingevær. Under forhør hos tyskerne kom det fra at dette flyet ikke var kommet tilbake igjen til sin base. "Frøya" var imidlertid synkeferdig og måtte forlates. 5 mann ble beordret i lettbåten og satte kurs mot Shetland. Disse ble senere reddet av en britisk destroyer. Før båten sank hadde de i all hast fått bygget en flåte hvis flyteevne var bygget på 4 tomme oljefat. Braaland og de tre gjenværende av besetningen surret seg fast til denne.
Etter 12 døgn i dårlig og kaldt vær ble de forfrosne og elendig reddet av et tysk sjøfly. Harde forhør av Sicherheitdienst i Trondheim fulgte. Til slutt, etter mer enn 4 mndr. ble forhørene / fengslingene i Norge avsluttet, og alle 4 ble overført til krigsfangeleir i Tyskland hvor de forøvrig møtte sine kolleger fra M/K "Streif". De fire fra "Frøya" ble altså til slutt gitt status som krigsfanger. Alle formaliteter i den forbindelse var i orden. Også de to agentene som egentlig skulle settes i land i Kåfjorden var ved avreisen iført marineuniformer. Det er ingen tvil om at hvis tilfangetagelsen hadde skjedd et halvt år senere var samtlige blitt skutt. Da var nemlig Hitlers direktiv av 10. oktober trådt i kraft. Dette direktiv presiserte nemlig at, alle commandosoldater, agenter og sabotører som ble fanget skal overleveres Sikkerhetspolitiet og uten unntagelse skytes. Det var som kjent dette direktiv som var grunnlaget for avrettelsen av besetningen på MTB "345" på Ulven i juli 1943.
Avslutningen.
Alle som gjorde sin krigsinnsats i Marinens skøyteavdeling i Peterhead fortjener både omtale og honnør. At denne krigsinnsatsen er lite kjent - spesielt sammenlignet med Shetlandsgjengens innsats - skyldes nok bl.a at det spesielle kravet til hemmeligholdelse av SIS-virksomhet også ble krevd overholdt etter krigen. Fortjent offisiell honnør for Peterhead-innsatsen er iallefall for noens vedkommende kommet sent. Personlig er jeg f.eks kjent med at flere først ble tildelt Krigsmedaljen i 1980-årene.
Jeg håper at artikkelen kan bidra til at denne del av Marinens krigsinnsats blir bedre kjent og annerkjent.
Til slutt. M/K "Kvalsund" er fortsatt flytende og i relativt god stand. Den burde kanskje restaureres og bevares for ettertiden?